French Open, dag 5: Den våteste dagen

Mange har lagd film fra Paris. Jeg kan ikke huske at det har vært dårlig vær i noen av dem. Ta denne lettglemte komedien med Audrey Hepburn, Eiffeltårnet er helt gult av sol:

Paris when it sizzles (1964).

Paris when it sizzles (1964).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eller «Før solnedgang» (min favorittfilm fra Paris):

"Before sunset" (2004).

«Before sunset» (2004).

 

Sol, sol og mer sol. Virkeligheten? Gråere. Jeg har frosset mye i Paris. Det regner i Paris denne uka, slik det ofte gjør. Mange kamper i French Open er blitt avlyst og utsatt. Det vrir kniven rundt i mine gamle sår:

Spol tilbake til mai 2000. Åsmund (dette er en så sørgelig historie at jeg må omtale meg selv i tredjeperson) har hatt flaks i trekningen til det franske tennisforbundet, og fått billetter til French Open. Nærmere bestemt 30. mai. De andre dagene av oppholdet måtte jeg ut på svartebørsen for å skaffe meg inngang, men denne tirsdagen slapp jeg sånt.

Det var grått da jeg sto opp på det lille hotellet nær Bastillen. Etter 45 minutter på t-banen kom jeg opp i dagslyset på Porte d’Auteuil. Eller rettere sagt: Dagsregnet. Det høljet ned. Regn tåler jeg, men besluttsomheten i dråpene var foruroligende. Nedbøren var av samme type som Rafael Nadals grustennis: Intens, ivrig og uopphørlig. Det var ikke snakk om byger, bare konstant regn.

Jeg gikk inn. Kjøpte bakevarer. Brus. Kastet bort noen kroner i den overfylte souvenir-sjappa. Fikk regnponcho. Fant banen min. Venta. Venta mer. Krøyp sammen i sittende fosterstilling. Venta litt mer.

Sånn gikk timene. Selv om himmelen var som en grå klut som aldri ble vridd tørr, hadde jeg innerst inne et lite håp om at det ville skinne opp. Det skjedde aldri. Jeg ble våtere, trøttere og kaldere for hver time, og gikk til slutt hjem. Den første avlyste spilledagen på 27 år (!) var et faktum. Jeg fant en internettkafé og skrev mine bitre mail-rapporter hjem.

Senere kom Knut Bendik ned, og med ham sola, hell på svartebørsen og mange store opplevelser på tribunen. Men det er en annen historie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *