Fotball spesial: Den sjarmerende lillebroren

Det hender tennisbloggeren forlater tennisverden, og går omkring i byen som en vanlig mann. Altså en fotballsupporter.

To ord om mitt forhold til fotball: Jeg så alt av fotball fra jeg var 10 til 22 år. En periode førte jeg faktisk fotballogg. I 1997 så jeg 140 fotballkamper, leste jeg av loggen jeg fant på loftet. Et slikt konsum må selvsagt få konsekvenser. Sommeren 1999 hadde jeg forspist meg så grundig på fotball at jeg knapt orket å se en kamp mer. Nå ser jeg maks fem kamper i året, litt mer hvis det spilles EM eller VM.

Blå himmel på Barcelonas vestkant.

Blå himmel på Barcelonas vestkant. Fyren med brun bukse ga meg ikke juling, selv om det han ser olm ut her.

Denne påsken reiste svigerfamilien min på fellestur til Barcelona, takket være en ekstremt raus svigerfar som fylte 70. Jeg og jubilanten gjorde som alle med snev av fotballinteresse som kommer til byen: Vi dro på fotballkamp. For å se det elskede laget som spiller sine kamper vest i byen. Laget med den lange og stolte historien. Laget med vertikale, blå striper. Jeg snakker selvsagt om Espanyol.

FC Barcelona, sier du? Nja, det ringer en liten bjelle langt der bak, mener du at det finnes flere lag enn Espanyol fra Barcelona? Okei då. Jeg hadde tenkt å skrive en lang fotballsak fra byen uten å nevne FCB. Oppgaven ble for vanskelig. Espanyol er lillebroren over (under?) alle lillebrødre i fotballverden. FC Barcelona er noe så sjeldent som et storlag som nesten alle elsker. Det er i alle fall mitt inntrykk. De har verdens beste spiller (Messi). De spiller attraktiv fotball. De støtter Unicef. Klubben symboliserte motstanden mot Franco-diktaturet, og mot Madrid.

Med en slik skygge hengende over seg, skinner det lite lys på Espanyol. Barcelona flyter over av små sjapper med Messi-drakter i vinduet. Espanyol-drakter? Jeg så ingen. Du får lettere tak i C. Ronaldo-drakter (Real Madrid) enn Espanyol-bekledning i Barcelona. Trist.

Fra toppen av turistsvingen.

Fra toppen av turistsvingen.

Veien til Espanyol stadion (Estadi Cornellà-El Prat er det offisielle navnet) finner du lett: Kom deg på linje 5 på metroen, og ta den helt til endestasjonen Cornellà Centre. Derfra går du ti minutter nedover til stadion, bare følg strømmen. Billetter kjøpte vi i luka, for stadion blir nesten aldri utsolgt. Én time etter at vi sto nederst på Ramblaen, satt vi på setene våre inne på stadion.


Vis større kart

Vi havnet på det amerikanerne kaller «The nosebleeds», altså ganske langt oppe, på det som viste seg å være turistseksjonen. Bak oss satt en rekke japanere, noen streif-fans fra Real Sociedad og noen andre utlendinger. Det lukta sigar og hasj, og det nærma seg avspark. Det må sies: Utenfor stadion fotograferte plenty av folk seg selv glisende foran anlegget (som har fått pris for sin flotthet). Det så i alle fall ikke ut som de var bitre over at FCB ikke spilte i byen denne helga.

Det spanske landslaget har aldri klart å røre meg, til tross for alle mesterskapene de vinner. Det er noe forretningsmessig og utmattende over kortpasnings-orgiene de bedriver. Espanyol mot Real Sociedad var noe helt annet. Jeg tipper Drillo hadde blitt rørt til tårer. Dette var hissig bakrom-/kontringsfotball på sitt beste, utført av spillere med helt annen teknikk enn oss nordmenn.

Sociedad hadde ballen mest i begynnelsen, men var tannløse fra 25 meter og inn. Allerede i begynnelsen så man lett at kampen betydde mest for dem. De jager Champions League-plass, og brukte kort tid på alle dødballer og løp for å hente ballen når den ikke var i spill. Espanyol tok ledelsen etter 9 minutter, da Garcia styrte inn et innlegg fra kort hold. Det så litt enkelt ut fra min posisjon, og klippene bekrefter det. Sociedad hadde seks mann mot Espanyols tre i 16-meteren, men klarte ikke å stanse det forutsigbare innlegget.

Mann på båre.

Mann på båre.

Espanyol ligger trygt midt på tabellen. Sociedad lå på fjerde før denne kampen. Det var med andre ord to helt greie La Liga-lag som møttes. Likevel satt jeg stort sett og måpte over hvor gjennomtenkt alt var, hvor ofte pasningene traff og i hvor stor grad ferdighetene matchet ideene. Real Sociedad utlignet etter et innlegg bak Espanyols forsvar, hvor keeper kom langt ut og bokset til David Zurutuza. Han løftet den i mål på direkten på vakkert vis. En ting er å gjøre det på trening, men i kamp? Sterkt.

Litt seinere var det Espanyols tur til å ta pusten fra meg. Etter et par kjappe kombinasjoner på venstresiden gikk ballen halvhøyt inn til Christian Stuani, som nærmest kung fu-et ballen inn med fotsålen. Fantastisk!

Sociedad utlignet igjen på slutten av kampen, etter et selvmål. Sociedad-spilleren som sto nærmest da det skjedde, ga den uheldige forsvarsspilleren en «sorry»-gest før han jublet. Det varmet i alle fall mitt hjerte.

Alt i alt: En fest av en kamp. Jeg innbiller meg at dette er slik internasjonal fotball spilles for tiden: Få skudd. Få høye innlegg fra dødlinjen. Mange pasninger. Jeg skreiv på arket: «Playstation-fotball». Pasningene kommer fram, og ballen sitter klistret til føttene.

Fotball er best live. Fotball i Barcelona er best på Camp Nou. Den er ikke så verst på Estadi Cornellà-El Prat heller.

Høydepunkter fra Espanyol-Real Sociedad:


ESPANYOL 2 REAL SOCIEDAD 2 by acosart

3 kommentarer til “Fotball spesial: Den sjarmerende lillebroren

  1. Marat

    Dette innlegget hadde gått meg hus forbi! Morsomt at du var på Espanyol-kamp framfor det klassiske ved å dra på Nou Camp, som «alle gjør». Tror det er mer ektefølt engasjement og tilhørighet ved å ta del i opplevelsen på stadion til Espanyol, enn å sitte sammen med tusenvis av turister som skal «kjøpe en vare» på Nou Camp. Istedenfor å dra på kino for å se en bra film vil de se god fotball. Stemningen på stadion blir deretter.

    Den vanlige arbeidermannen har knapt råd til å kjøpe sesongkort lenger. Det har blitt mer og mer elitekultur enn folkekultur. Spania er kanskje ikke det verste eksempelet på det, selv om jeg regner det koster flesk å kjøpe både billett og sesongkort på Camp Nou kontra Espanyol. Skulle ikke forundre meg om flere som kommer fra selve byen heier med Espanyol, og mange fra andre steder rundt heier på Barca. Litt på samme måte som at i selve Manchester er byen «blå», eller i Madrid der de fleste fra hovedstaden er Atletico-tilhengere. Det er heller den enorme populariteten rundt storklubbene som er navet i tilskuerhjulet til Barcelona og Real Madrid.

    I England er det ekstreme priser. De «lokale» blir danket ut til fordel for pengesterke tilskuere, spesielt i storklubbene. Billettene faller i næringselitehender og til popcornunderholdene tilskuere. Når de virkelige supporterne følger «fotballdarwinismen» og må trekke ut, blir stemningen flere hakk dårligere. De som opplever tilhørighet, identitet og stemning er de som gjerne var på samme kampen som deg i Espanyol! Synes også det er synd at Espanyol-drakter nesten er umulig å skaffe seg i bybildet. Et eksempel på hvordan markedskreftene styrer.

    De som derimot har lykkes er Tyskland, som har rimelig priser og fullsatte stadioner med herlig stemning i hver runde, selv i lavere divisjoner. De har klart å få med mange familier på kamp, og samtidig tatt vare på stemningen ved å være supportervennlige. I svingene har de seter som kan skrus opp og ned, istedenfor «all-seater»-løsningen de har i England der alle må sitte. Der har også alle klubbene inngått en «pakt» om at det heller ikke lov med investorer av den typen vi kjenner til fra City, Chelsea, Paris SG osv, der noen bare kan kjøpe opp klubber og drive pengedoping av verste sort. Virkelig et forbilde både på banen og tribunen for tiden.

    Et sesongkort i Norge ligger for øvrig gjerne på ca 1800-2000 kroner. For å se alle Bayern Münchens hjemmekamper koster det 850 kroner. Bildet er kompleks, men jeg vil tro det er en av flere årsaker til at ikke akkurat setene stormes ned på stadionene rundt om i Norge når heller ikke fotballen er den beste…

    En liten digresjon i disse Roland Garros-tider. Jeg synes for øvrig de i Paris har tatt godt vare på folkekulturen og gjør det lett tilgjengelig for alle som vil se tennis. Skal tennis bli enda mer populært, tror jeg de må henvende seg til alle, som fotballen er så god til. Wimbledon er kanskje det ultimate eksemplet på elitekultur og snobberi, men samtidig har den så lange tradisjoner at det er stor sjarm rundt det! Kjenner ikke helt til hvordan billettprisene og tilgjengeligheten for å se Grand Slam-tennis i New York er, men både i Melbourne og i Paris gjør de iallfall mye riktig for å gjøre tennisen populær for alle aldersgrupper og samfunnslag.

    Svar
    1. Åsmund Ådnøy Innleggsforfatter

      Jeg hadde nok gått på Barcelona-kamp hvis de hadde spilt, men det var en artig erstatning å se Espanyol. Du har rett i at billettene var dyre. Tror det kosta nærmere 400 kroner for kampen. For spanjoler i økonomisk krise, er det i stiveste laget, vil jeg tro.

      Svar
  2. Tilbaketråkk: Bralenker.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *