Hewitts supertalent er viljen

Denne saken handler om Australian OpenVG Nett følger Australian Open, og hadde en større artikkel om Lleyton Hewitt før kampen mot Tipsarevic i dag. Jeg fikk bare med meg resultatet, tre strake sett for serberen. Tipsarevic har slitt med skader i det siste, men resultatet var ikke så overraskende. Hewitt er langt forbi toppen av karrieren.

Fordelen med å være på siste kapittel i karrieren er at alle elsker deg. Hewitt har vært en kontroversiell figur i Australia, men australianopen.com synger hans pris:

When did Lleyton Hewitt last lose a first round match in Melbourne? Actually, it wasn’t so long ago. Australia’s original terrier battled and burned his body over five sets against David Nalbandian in the opening round of Australian Open 2011, losing by the most knife-edge of margins. But, so beloved is the man, and his bionic toe, in Melbourne that it seems strange to imagine an Australian Open without him.

Beloved? Lleyton Hewitt?

VG omtaler Hewitt som «Supertalentet som forsvant». Hewitts talent var dette: Han var rask, slo gode lobber, plasserte ballen godt og gjorde få feil. En fyr som ingen likte å spille mot, fordi de visste at de måtte slå ballen et par ganger mer enn de var komfortable med. Dessuten hadde han det sterkeste konkurransehodet på ATP-touren. Det holdt til to Grand Slam-titler.

Hvorfor fikk Hewitt en kort periode på toppen? Aftonbladets tennisekspert Stefan Holm siteres i VG på at Hewitt var for ung til å håndtere framgangen. Etter min mening er forklaringen mye enklere: Hewitt er en spiller som får veldig få gratis poeng. Ingen billige seire. Fordi han manglet åpenbare våpen, måtte han jobbe motstanderen i senk i hver kamp. Det er slitsomt i lengden, og ingen kan bygge verdensdominans på en spillestil ganske fri for offensive våpen.

Siden 2004 har Roger Federer slått Hewitt i alle viktige kamper, og sveitseren er en annen grunn til Hewitts stagnasjon. Da 1980-generasjonen kom på touren på slutten av 90-tallet var det ingen selvfølge at Federer skulle bli den dominante av dem. Juan Carlos Ferrero, Hewitt og Safin fikk tidligere suksess enn Federer, men da Federer fikk orden på psyken distanserte ham dem alle.

Da Rafael Nadal og Novak Djokovic også begynte å bite fra seg fra midten av forrige tiår, ble det trangt på toppen. Hewitt fikk noen skader, mistet litt fart og stabilitet fra grunnlinjen var ikke nok til å vinne de store titlene.

Hewitt forsvant aldri, han var bare ikke god nok lenger. Supertalent? Ikke i den forstand at han slo en tennisball på en måte som fikk folk til å dåne. Jeg tror ikke det finnes noen nøytrale tilskuere som savner den korte Hewitt-epoken i herretennisen, til det var tennisen hans for maskinmessig og Lleyton selv intens nesten over i det ubehagelige. Lleyton Hewitts største talent var evnen til å gripe sjansen da den bød seg, og få maksimalt ut av tomrommet mellom Sampras-æraen og Federer-æraen. Ingen liten prestasjon.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

Legg igjen en kommentar