Hvor gode er de beste idrettsfolkene? Hvordan ville det vært å sporte sammen med dem? Alle sofaslitere med sportsinteresse har stilt seg de spørsmålene. Svarene er: 1) Mye, mye bedre enn deg. 2) Det kommer an på hvilken idrett du snakker om.
Jeg husker at bladet Mann for noen år siden hadde en reportasje hvor journalisten (var det Knut Folkestad?) slengte seg med på sykkeltrening med Thor Hushovd. Det var ekstremt morsom lesning å følge journalistens ferd ned smertespiralen på det som var en rolig økt for Hushovd. Andre idretter er selvsagt umulig å delta i for oss dødelige, som Formel 1 eller skihopping.
Men tennis, da? Terskelen kan umulig være så høy? For en del år siden havnet jeg til bords med en av landets beste tennisspillere i et bryllup. Gjett hva vi snakket om. Av det han sa, husker jeg han nevnte at det var en egen vekt i slagene til de som hadde spilt mye, at det var lett å merke motstanderens nivå.
Tennis.coms eminente skribent Steve Tignor må være på dette nivået, for han klarer seg fint på banen sammen med Andre Agassi, Pete Sampras, Patrick Rafter og Jim Courier. De fire eks-proffene tar det selvsagt rolig mot Tignor, men jeg er imponert over Tignor likevel.
På nært hold ser han hvor gode de beste er. Om Couriers backhand:
I know he had once described it as “plug ugly,” but compared to the shots I usually see on the other side of the court from me, it looked like a thing of beauty.
Om Agassi:
Hitting with Andre for just a few minutes, I understood what his opponents meant when they talked about how he wore them down to exhaustion. Returning his bullets, which he took early and repeated with the same machine-like accuracy he always did, I immediately began to sweat.
Hele artikkelen leser du her. Noen andre som har lignende opplevelser å fortelle om?
Steve Tignors artikkel minner meg om en sak jeg leste for mange år siden, om en fyr som vant en spilleøkt mot Pete Sampras. Det var også morsom lesning, men jeg finner den ikke i farten.