Jimmy Connors blir sjelden nevnt i debatten om tidenes beste tennisspiller, men én ting kan ingen ta fra ham: Rekorden på 109 singletitler på herretouren. Den kommer aldri til å bli slått, av mange grunner: Tennisen er mer fysisk krevende i dag, toppspillerne dropper gladelig små turneringer for å konsentrere seg om de store og jeg tror ikke det kommer sultne evighetsmaskiner som Connors igjen.
Å lese Connors´ statistikk fra midten av 1970-tallet er en bisarr opplevelse:
1973: 11 titler
1974: 15 titler
1975: 9 titler
1976: 13 titler
1970-årene var amerikanerens glanstid, men til tross for 109 singletitler fikk han «bare» med seg åtte Grand Slam-titler. (Hvor blir det forresten av den varslede selvbiografien hans?). Fra avisa Oregon Live:
His deficiencies — the weak serve and tepid forehand approach shot, the high-risk groundstrokes — were always right there for other top players to exploit. After winning three legs of the Grand Slam in 1974 (he didn’t play the fourth, Roland Garros), he would lose six of the next seven major finals he contested. Veterans John Newcombe and Ashe figured him out when it mattered most in ’75. And by the following year the 20-year-old Bjorn Borg supplanted him as the best player in the world. He’d spend the rest of his long career chasing younger champions: first Borg, then John McEnroe and Ivan Lendl.
Et lite nevnt poeng på tampen av tennisåret var Roger Federers jakt på John McEnroes 77 titler. Federer spilte to finaler på tampen av året, men ble stående med sine 76. Mye rart skal skje om han ikke passerer McEnroe neste år, noe jeg trodde var usannsynlig for få år siden.
Her er en oversikt over de mestvinnende spillerne når det gjelder antall turneringer. Jeg har tatt med Nadal og Djokovic også. Legg merke til Nadal og McEnroes bratte kurver som tenåringer. La oss håpe at det er mer liv i slutten av Nadals karriere enn det var i McEnroe i slutten av 20-årene.
Flott!