Når jeg leser om triumfene til den yngre garde på ATP-touren, får jeg litt den samme følelsen som når foreldre jubler over barna sine: Vi vil så gjerne at de skal gjøre det bra, så vi applauderer litt mer enn det anledningen tilsier.
Ta Milos Raonic (21), som slo Andy Murray i Tokyo denne uka. Han redda to matchballer i den kampen, og spilte seg til finale. En fin-fin prestasjon, men ikke mer. Derfor er det bra at tennis.com edruelig nok omtaler det som at Raonid «gained some measure of revenge for his U.S. Open loss to Andy Murray on Saturday».
Turneringen i Tokyo er ingen Grand Slam-turneing. Det er ingen Masters. Det er en mellomstor hardcourt-turnering, et hvileskjær før de tre turneringene som betyr noe i resten av 2012: Masters i Shanghai og Paris, og til slutt ATP-sluttspillet i London (eia var vi der). Raonic og de andre ungguttene må begynne å slå de beste i Grand Slam-sammenheng før jeg tror helt på dem. Ingen husker Tokyo i mer enn en uke, så forgjengelig er tennissesongen.
Kampen om ATP-toppen står i høst mellom Federer, Djokovic og Murray. Jeg tror ærlig talt ikke Federer bryr seg så hardt om førsteplassen, han bytter gladelig den mot enda en triumf i London. Noen har spekulert i om Federer vil legge seg i selen for å ta sitt sjette år som verdensener ved årsslutt, men jeg tviler på om det er en motivasjon på dette stadiet av karrieren.
Djokovic har oddsene på sin side, som denne gjennomgangen viser. Federer har mange poeng å forsvare de neste ukene, og Djokovic har allerede tatt flere poeng i 2012 enn sveitseren. Med andre ord: Djokovic kommer til å slutte som verdensener i år også.
Vanskelig å si hva som motiverer Federer for tida. Hva tror du? Avslutter han året som nr.1 er det i så fall en tangering av Sampras sin rekord. Det kan jo bety noe.
Tror det er stolthet. Vise at han ikke er for gammal, at han fortsatt er sjefen.