Gullalder, sier jeg dere. Gullalder!!!

ATP - herretennisJeg ville forstått det om de beste herrespillerne hadde vært trøtte nå. Om de hadde møtt opp i turneringene, spilt passelig entusiastisk, tapt i kvart- eller semifinalen, tatt millionlønnen, reist hjem og overlatt vinnerpodiet til en av ATP-tourens andre- eller tredjefiolinister.

Men det skjer ikke. Vi snakker tross alt om 2012, nok et år i herretennisens gullalder. Novak Djokovic og Andy Murray viste det da de spilte Masters i Shanghai sist helg. De er årets to beste spillere, og kunne vært tilgitt om de slakket litt av før ATP-sluttspillet senere i høst. I stedet serverte de en av årets aller beste kamper, hvor Djokovic reddet fem matchballer (!) før han vant 5-7, 7-6, 6-3.

Etter alle solemerker kommer Djokovic til å slutte året som verdensener. Andre kan snakke om Borg, McEnroe og andre gamle menn, men jeg mener herretennisen aldri har levd bedre enn nå. Når Nadal er vekke, er Federer, Murray og Djokovic fortsatt bunnsolide.

Under er klipp fra Murray-Djokovic. Sjekk poenget til 30-15, etter ca seks minutter. Djokovic vinner det, men er fortsatt to poeng fra tap. Likevel gliser han og strekker armen i været. Helt avslappet, og helt konsentrert. Kampen snur i det gamet.

Jeg leste hos tennis.com at Djokovic nå har vunnet ti kamper hvor han har reddet matchballer. Det er mye, men andre har kanskje gjort det flere ganger? Hvis noen har lenke til statistikk, er jeg interessert.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

4 kommentarer

  1. Gullalder i tennisen fortsetter definitivt! Finalene fortsetter å bli dominert av de tre solide på topp: Federer, Djokovic og Murray. Samtidig som de bak, som blant andre Tsonga, Del Potro, Ferrer og Fish, er ganske stabile. Jeg tror publikum elsker forutsigbarheten de vet en stor turnering gir: Federer, Djokovic, Murray og Nadal – når han er med – fronter tennisen på en utmerket måte. Publikum har noen stjernespillere å forholde seg til, som et lodd som ligger som en tung lenke rundt kvaliteten og dramaet i hver stor turnering. Samtidig er ikke toppen for stakato, som det ble vist i dag: Vekslingene mellom hvem som er best, har det sjelden vært maken til som nå i det siste.

    Glorifiseringen av stjernene har nok aldri vært større. Eksponeringen av sporten har nok også veldig gode dager. Jeg kan ikke huske sist det var så jevnt og spennende i toppen, samtidig som spillere som Del Potro, Tsonga og sågar Haas kan komme inn og overraske!

    Meget gode tider om dagen – definitivt en gullalder!

    1. Mange takk. Denne nettsiden var ukjent for meg.

      Jeg regner med at Rusedski og Ivanisevics mange matchball-reddede seire henger sammen med at de spilte mye på raske dekker. Innendørsturneringer med masse tie-breaks, tipper jeg.

      Mens vi er inne på dette: Vil ikke de fleste proffspillere en eller annen gang i karrieren komme tilbake fra matchball og vinne? Eller er det noen som aldri har klart det? Det vil nesten være mer overraskende.

      1. Et svar jeg fikk av en fyr som har peiling på akkurat dette:
        «I don’t know a notable player who didn’t win/lose such a match. Blake had to wait the longest time to win the first one – 138 tournaments, but now after having played 231 tournaments, he has 5 wins of this type.»

Legg igjen en kommentar til Marat Avbryt svar