Alle har en gammel tennisracket på loftet. Faste blogglesere vil huske at jeg for tre år siden fant en klassisk Dunlop Maxply Fort hos foreldrene mine. Klassikerstempelet deles rundhåndet ut i vår tid, men Maxply Fort er the real deal: Brukt av Rod Laver, John McEnroe og mange andre, og i produksjon i 50 år.
I sommer holdt svigerforeldrene mine på å rydde ut av loftet sitt. Der åpenbarte det seg en Wilson T4000. Om jeg tok den med til Stavanger? Gjett tre ganger. Her er racketen i midten, flankert av Wilson Hyper Hammer 5.3 (til venstre) og Dunlop Maxply Fort:
Racketen var i nesten perfekt stand. Soga forteller at den ble innkjøpt på familietur til Mallorca rundt 1984. Jeg har sett bilder av kona mi (da 12 år) med racketen i hånd, og den er omtrent like stor og tung som henne. En barneracket er det definitivt ikke.
Tennisracketene har forandret seg mye gjennom historien. Hvis vi sier at dagens racketer er voksenalderen, er Wilson T4000 fra de moderne tennisracketenes pubertet: Ganske rar i fasongen som pubbiser pleier å være, men med bud om det som kommer.
Etter treracketenes dominans begynte det å dukke opp mer og mer syntetiske materialer mot slutten av 1960-tallet. Billie Jean King vant Wimbledon i 1967 med Wilson T2000-modellen, som egentlig kommer fra Frankrike. Spilleren som for alltid er limt til den racketmodellen er Jimmy Connors. Han brukte den i årevis, blant annet i finalene han vant mot gamle Ken Rosewall i 1974. Hvis noen mener den moderne krafttennisen begynte med Connors´ seiere i 1974, skal ikke jeg protestere:
Som med ungdommmer: disse racketene hadde noen merkelige særheter. For Wilson T4000s del snakker vi om enden av skaftet. Det er rundt! Som en golfball! Jeg har googlet forgjeves for å finne svar på dette. Skulle det virke ekstra vibrasjonsdempende? Visuelt stimulerende? Var det for å gjøre grepet bedre? Trenden slo ikke an, og Wilson T4000s runde ende er en blindtarm i tennisteknologien:
Den andre slående tingen med Wilson T4000, er hvor blank den er. I solskinn må den ha en viss blende-effekt på motstanderen.
Den tredje slående tingen: Det var en løs ting inne i skaftet. Racketen er praktisk talt ubrukt, så jeg regner med at det er en del av designen. Det var som å løpe rundt med småpenger i lommen, så mye skranglet det. Det ble en vanesak, men litt irriterende.
Denne uka fikk jeg omsider prøvd T4000´en på banen. Det er helt umulig å ta den i hendene og ikke føle seg som Jimmy Connors; hissig, med tohåndsbackhand og flate grunnslag. Etter to games var det for slitsomt å leke Connors, og jeg falt tilbake i vanlig spillestil, som er Connors´ totalt motsetning. Den mest merkbare forskjellen fra moderne racketer, er at det virkelig føles som å ha et våpen i hendene. Eller være kaptein på et tankskip. T4000 krever presise forberedelser og flittig fotarbeid, for her gjelder det å komme i posisjon i god tid før slaget. Racketen har vekten i håndtaket, og ikke i rackethodet. Du må svinge skikkelig for å få fart på ballen. Tilgjengjeld jobber vekten på din side når du først har satt racketen i bevegelse.
Forskjellen mellom T4000 og nyere racketer merkes best i trefføyeblikket. Med T4000 føles det som å ha avfyrt et våpen, det rister noe voldsomt av rekylen. Med Wilson 5.3-racketen som jeg bruker til vanlig, er det nesten ingen vibrasjoner i armen.
Hodet på racketen er mindre enn på dagens racketer. Her er det sammenlignet med Wilson 5.3, som jeg bruker til vanlig. De fleste feiltreffene mine kom på undersiden av rackethodet, og det er ikke så rart hvis du ser forskjellen mellom racketene.
Alt i alt: Wilson T4000 er en kul racket. Den er ikke for late spillere på jakt etter enkel kraft eller lettvinte løsninger. Men hvis du kommer over en racket av sorten, ta den med deg på banen neste gang. Du kan vente deg en disiplinerende og stimulerende opplevelse.
Herlig artikkel, Åsmund! Morsomt å lese!