Jeg slutter aldri å bli forundret over tennisspillernes favorittspillere. Ta eksempelet under, Marion Bartoli. Hun er overlykkelig over å få trene litt med sitt store idol. Bartoli er ei kul jente (jeg er fan!!) med to hender på både forehand og backhand, og liker seg best ved grunnlinjen. Monica Seles-kloning, med andre ord.
Bartolis favorittspiller er ikke Seles, men…Pete Sampras! Du husker Sampras, serve, volley, nettspill osv. Veldig langt unna Bartoli, som ser reint nyforelska ut. Pinlig/søt (klarer ikke bestemme meg) pause før de gir hverandre et stivt kyss ved nettet.
Her er et klipp fra treningen deres tidligere i år. På et tidspunkt (ca 22 sekunder) sier Sampras at hun slår mye hardere enn Michael Chang! Nice one, Pete. Jo lenger det er siden Sampras konkurrerte, jo bedre vil han synes motstanden er. Og Chang hadde dårligere racket/strenger enn Bartoli. Såpass må vi gi den gamle grunnlinjemauren, i rettferdighetens navn.
Kommer du på andre eksempler på spillere som har forbilder som ligger langt fra dem selv i stil?
Tror kanskje Sampras her nettopp hadde spilt mot/med Chang på et av de champions tour arrangementene.
Apropos forbilder og spillestil så har vel også Djokovic Sampras som forbilde. Men nå spiller vel ikke Djokovic særlig mye serve og volley heller? 😉
Noe off-topic, men dette er vel en typisk ting som irriterer deg Åsmund: «Sjokkseier i Tokyo». http://www.vg.no/sport/artikkel.php?artid=10054284