Denne siden heter tennisbloggen.net. Det er med andre ord en nettside om tennis, og det er en blogg. Dette innlegget skal for en gangs skyld handle lite om tennis, men mer om blogging.
Sommerens snakkis i blogg-Norge er uten tvil Susanne Kaluza. Den tidligere Dagblad-journalisten har hatt en lynkarriere som blogger. Kaluza har sluttet i Dagbladet for å bli forfatter, konsulent og heltidsblogger. Tøft gjort, og jeg tror hun kommer til å lykkes.
Fra bloggstarten i februar har hun på et halvt år fått en drøss med klikk, lesere og oppmerksomhet fra media. Ikke så rart, for Kaluza gjør veldig mye bra på bloggen sin: Hun skriver personlig, hun bruker mye avsnitt, innleggene er rikt illustrert, hun har konkurranser og noen ganger engelske oppsummeringer av innleggene. Hun avslutter hvert innlegg med et direkte spørsmål til leserne, som svarer i fleng, og hun svarer dem alle tilbake. Mange tips å stjele fra Kaluza, med andre ord.
Første bud for å treffe mange, er å skrive om noe engasjerer bredt. Susanne Kaluza blogger mye om barn og mat, og mer i midt smørøyet er det knapt mulig å treffe i blogg-Norge.
Og nå kommer jeg til poenget: Hvorfor er det så mange som skriver om ungene sine (andre mye mer enn Kaluza, må det sies)? Og hvem er det som leser alle disse foreldrebloggene? (Jeg skrev blogg i farspermisjonen for seks år siden (been there, done that). Det var vel mest en turguide.)
Dagens småbarneforeldre skal lovprises for mye, men en ting var våre foreldre mye flinkere til: Å slippe taket. De hadde heller ikke noe valg. De hadde flere barn, kortere ferier, kortere permisjoner, lengre arbeidsdager og lavere inntekt. Med andre ord hadde de ikke så mye tid, penger og energi å drysse ned over hodene våre som det vi dusjer over våre barn. Vi var ikke hobbyen til våre foreldre, og takk og pris for det.
Det å være forelder er i 2012 ikke bare en naturlig del av livet, det virker som mange bruker alle døgnets timer til å være forelder med stor F. Innsatsen som mange av dagens foreldre legger ned for ungene sine, er helt enorm. Fra Susanne Kaluzas innlegg om barnehagestart:
Da datteren min skulle begynne i barnehagen for første gang var hun 14 måneder og det føltes naturstridig å sende henne fra meg når hun bare så vidt hadde begynt å gå. Men permisjonen var brukt opp, så det var ingen vei utenom. Derfor ville jeg gjøre overgangen lettest mulig for henne, og vendte meg mot en venn som alltid har hjulpet meg gjennom vanskelige tider før: Biblioteket. Her pløyde vi oss gjennom det som var å lese av barnebøker om barnehagestart.
Hm. Hva gjorde vi da våre begynte i barnehagen (den yngste var i sin tid knapt året gammel)? Jeg husker ikke helt. Vi hadde innkjøringsdager og kortere dager i begynnelsen. Jeg regnet med at ting ville gå seg til etter hvert, selv om ikke alle leveringer var like kjekke i starten. Og slik ble det. Å lese bøker om barnehagestart tenkte jeg aldri på, selv om muligheten var der (og kona mi er bibliotekar). Men det er klart, jeg kunne ha forberedt meg enda bedre på barnehagestarten.
Eller om kjøp av sekk:
Før barna mine skulle begynne i barnehagen kjemmet jeg gjennom det som var av tester på sekker.
Jeg husker ikke helt hvordan våre barnehagesekker kom i hus. Jeg har et svakt minne om at vi fikk en av dem, men er ikke sikker. Arvet vi en sekk? Eller fikk den til jul et år det var Blåfjell på skjermen? Jeg husker ikke. Til tross for manglende ryggsekktestpløying fra vår side, har ingen av jentene utviklet ryggproblemer til nå. Det finnes sikkert bedre sekker der ute, som kunne gitt dem en enda bedre bæreopplevelse. Vi har bare ikke prioritert å saumfare markedet etter dem.
Jeg begynner å innse at det er jeg som er i utakt her, ikke alle andre. Innlegget om barnehagesekker fikk 22 engasjerte kommentarer.
Barn skal selvsagt få ubegrenset kjærlighet fra foreldrene. Men av og til tenker jeg at vi kveler ungene med alt vårt nærvær, vår konstante omtanke og vår nitide oppfølging av barnehage, skoleliv, rommene deres, klærne deres, følelsene deres og alle deres sosiale relasjoner. Kjærlighet er også det å gi andre mennesker, inkludert barn, pusterom og mulighet til å finne ut av ting selv og bli robuste mennesker.
Mange gode poeng her! Hvordan tror du denne problemstillingen arter seg i tennisverdenen? Finnes det gode tennis-spillere som ikke var hobbyen til sine foreldre?
Kjenner vi til en storhet som i barndommen måtte lage sin egen rekkert av krokete røtter og tvinnet hestehalehår, lese treningstips under dyna og snike seg til en halvtime ved nettet i ly av en fiktiv korøving? Litt sånn Billy Elliot-aktig?
Nei, vi gjør nok ikke det. Men det finnes spillere som har blitt verdens beste uten at foreldrene har båret dem på gullstol. Og det finnes tusenvis av spillere som har fått all verdens oppbacking, uten å komme i nærheten. Livets urettferdighet: Inputen vår kan være strålende og ment på aller beste måte, og likevel er det ikke sikkert at resultatet står i stil.
Spikeren på hodet!
Hilsen firebarnsfar, tennisklasker (og kollega).