Søndagen kom med oppkast og hodepine. Jeg ble liggende til sengs fram til halv tre, da jeg flyttet meg til sofaen og orket å se to sett av Federer-Murray før jeg sovna igjen.
Det lukta Murray-seier av de to første settene. Murray var superfokusert, gjorde nesten ikke feil og brøt Federer i første game. Han returnerte Federers server fantastisk. Så snart ballen kom i spill med grunnlinjedueller, virket Murray veldig komfortabel.
Mot slutten av andre sett hadde Murray breakballer, men slo et par enkle feil. Federer spilte to lekre poeng da han brøt til 7-5 i det andre settet, og det var ikke spesielt fortjent.
Jeg tenkte det samme som Steve Tignor gjorde: Dette minnet veldig om 2004-finalen mot Andy Roddick. Da spilte Roddick fantastisk i halvannet sett, men Federer vant det andre settet og snudde kampen. (Gullsitat fra Roddick etterpå: («I threw the kitchen sink at him but he went to the bathroom and got his tub«). Da taket ble lukket mot Murray, var Federer i sitt ess. Kampen endte 4-6, 7-5, 6-3, 6-4 – les analysen på ATPs hjemmesider.
For fem år siden skrev jeg et innlegg med tittelen «Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Federer bryter dem». Det er morsomt å lese nå. Federers seier i Wimbledon er hans 17. Grand Slam-turnering (rekord), han kommer til å overgå Sampras sine 286 uker på ATP-toppen (rekord), han har vunnet sju Wimbledon-turneringer (rekord delt med Sampras), han har vunnet US Open fem år på rad osv.
Det mest interessante med Federer er hans tilnærming til sporten. Selv om han nærmer seg 31 og har vunnet alt som er å vinne (minus OL-gull i single), virker han ikke lei. Sveitseren drives av en blanding av nysgjerrighet og ambisjoner om å bli bedre, ganske fri for «meg mot verden»-mentaliteten som f.eks Connors og Agassi levde på. Eller «meg mot historiebøkene», som var Pete Sampras´ livsmotto. Og som gjorde amerikaneren temmelig utbrent de siste tre-fire årene av karrieren.
Dette sier Federers trener Paul Annacone (som også trente Sampras i mange år), ifølge CNN/Sports Illustrated:
Roger’s much more in the middle of his career at almost 31 than Pete was at 31. He loves the life; his life is the road. He loves tennis, he loves who he’s become. Pete at that age was a little bit tired and had achieved what he wanted. It’s kind of an endless youth.
Om en måned er det OL i tennis i Wimbledon. Federer er selvsagt vinnerkandidat der også. Hvis han skulle vinne den turneringen også, vil han være på et stadium av karrieren hvor de fleste andre hadde sagt takk for seg. Men det virker ikke som Federer er i nærheten av mett. Federer er ikke gud. Men sporten blir en dimensjon fattigere den dagen han legger opp.
[polldaddy poll=6377571]
Fin oppsummering, og god link til analysen paa tennis.com
Interessant aa lese artikkelen din fra 2007, du har ikke bommet med mye!
Takk for det. Disse tre rekordene tror jeg aldri kommer til å bli slått:
– Sampras sine seks strake år som verdensener.
– Connors sine 109 turneringsseire.
– Lendls åtte strake finaler i US Open.
På damesiden er Steffi Grafs Golden Slam fra 1988 tilsvarende uoppnåelig.
Sampras seks ‘year end nr.1’ kan nok slås, men ikke av noen av dagens toppspillere. Federers 23 strake GS-semifinaler tror jeg ikke blir slått. Nadals meritter i FO når han en gang legger opp er også noe å bryne seg på.
Spesielt når det gjelder Federer og Sampras sine rekker av semifinaler og 1. plass ved årsslutt handler det mye om å unngå skader.
Borg var en enestående grusspiller, og det tok 25 år før Nadal kom og overgikk ham. Det sier jo alt om hvor vanskelig det blir å toppe Nadals prestasjoner.
Nettopp. Men man kan være dårlig i deler av sesongen (f.eks Djokovic etter USO i fjor) eller middelmådig på spesifikke underlag (Sampras på grus) og fortsatt være nummer 1 ved årsskiftet.
Har man derimot en (1!) dårlig dag, gjerne kombinert med at man møter en spiller som presterer langt over evne, så ryker ryker rekka med semifinaler. Bare spør Nadal…
Derfor mener jeg Federers 23 er langt verre å slå enn Sampras 6.
Utrolig moro for Federer! Han viser at han fremdeles har mer inne. Nå tar han også rekorden som sikkert har ridd han som en mare i lang tid: Saparas’ 286 uker som nummer en. Grand Slam-titlene kommer nok med større og større mellomrom, men etter to og et halvt år var det herlig å se Federer med bøtta igjen.
Morsom lesning fra fem år siden. Mye stemmer!