Medlemmene i Tennisens Hall of Fame har bestemt hvem som skal innlemmes i år. Jennifer Capriati og Gustavo Kuerten er de to spillerne av ferske tennispensjonister som blir innlemmet i år.
Yevgeny Kafelnikov var også nominert, men fikk ikke tilstrekkelig mange stemmer til å bli valgt. Hvis ikke Kafelnikovs CV er god nok til å joine det fine selskapet av historiens beste spillere, er nåløyet fryktelig trangt. Russeren oppnådde dette i karrieren:
- 2 Grand Slam-titler (French Open 1996, Australian Open 1999) i single.
- 4 Grand Slam-titler i double. I 1996 vant han French Open i både single og double. Han er den siste mannen som har klart å vinne begge klasser i samme GS-turnering.
- 26 singletitler, 27 doubletitler.
- Førsteplass på ATP-rankingen.
- OL-gull i 2000.
- Davis Cup-vinner i 2002.
Fine ting, men ikke godt nok til å komme inn blant tennisens fremste. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om sånne ting, men når Kafelnikov utelates, handler det mer om trynefaktor enn meritter. Tennis.com antyder det samme, når de skriver at forbigåelsen av Kafelnikov henger sammen med hans sure vesen.
Og ganske riktig, i kriteriene til Tennisens Hall of Fame står det at spilleren må ha vist «a distinguished record of competitive achievement at the highest international level, with consideration given to integrity, sportsmanship and character.»
Integritet, sportsånd og karakter (hva det måtte bety). Flotte ting. Men sporten har sett mye mer uspiselige folk enn Kafelnikov entre Hall of Fame, for eksempel McEnroe, Connors og Nastase. Kafelnikov var ingen elsket spiller på ATP-touren, men tennis er ingen popularitetskonkurranse. Det handler om å vinne, og det gjorde russeren mer 99,9 prosent av verdens tennisspillere.
En siste ting: Kafelnikov hadde også et godt tak på Roger Federer (4-2), selv om det må legges til at sveitseren ikke var på høyden av karrieren da. Her er noen glimt fra russerens andre Grand Slam-tittel, mot Thomas Enqvist i 1999:
