Denne bloggen er ikke nedlagt, den har bare hatt en veldig lang påskeferie.
Vi fløy fra Stavanger til Barcelona for en latterlig lav billettpris, kjøpt rett etter istiden som var sommerferien 2011. Etter et par dager der krysset vi grensen i en leid Peugeot (fra Goldcar, som ligger gjemt et litt for langt stykke fra Barcelona flyplass). I Sør-Frankrike traff vi gode venner i Port Vendres. Ellers besøkte vi Collioure, Céret, Perpignan og Banyuls, for dere som er kjent i strøket.
Men nok om meg og mine kontinentale utflukter. Dere er selvsagt ikke interessert i dem, men i tennis. Hvor var tennisen i disse påskedagene? For min egen del: Ganske fraværende. Det fantes trådløst nettverk, men jeg brukte det ikke. Men jeg fikk med meg at kvartfinalene i Davis Cup ga amerikansk seier i Frankrike. Veldig tøft at John Isner slår seg fram nå. I likhet med Mardy Fish har han modnet ganske seint i karrieren, i motsetning til tidligere tiders amerikanere (Agassi, Sampras, McEnroe). Christopher Clarey skreiv selvsagt om saken i International Herald Tribune.
Frankrike og Spania er tennisland. Men tennisen er ikke så framtredende. Det henger ingen gigantiske Nadal-plakater langs Ramblaen i Barcelona. Jeg så fjeset hans på en karikaturtegning, det var alt. Men tegnene på tenniskulturen er synlige likevel, med sine mange tennisbaner i selv de minste byer. Her Collioure:
Den siste kvelden ble jeg liggende på flyplasshotell i Barcelona. Med 38 kanaler til rådighet, ble det en seinere kveld enn neste dags 06.50-fly ga grunn til. Under dyna slo det meg: Er Spania verdens beste idrettsnasjon? De ruler i fotball og tennis, og jeg tror de er brukbare i håndball og basket også. Det finnes selvsagt en nettside for sånt, www.greatestsportingnation.com. Jeg ble overrasket over at Spania ikke er bedre framme der. Det ble mer forståelig da jeg så oversikten for OL i 2008, hvor landet bare vant 5 gull. Men i ballsport er Spania gode.
I zappe-maratonet på 38 kanaler var det to tenniskamper: Den ene mellom to ukjente spanske med lange navn som jeg allerede har glemt. Det var faktisk en WTA-turnering i byen da vi var der, men jeg tviler på om de tre andre hadde hoppet i taket over et sånt forslag. Og startfeltet var ikke all verden.
Den andre tenniskampen var rare greier. Ikke kampen, men at den ble vist i sin helhet, en mandag kveld: Det var OL-finalen fra 1996, mellom Agassi og Bruguera. Det var ingen minneverdig kamp på noen måte, for Agassi blåste Bruguera av banen. Jeg har ikke sett Bruguera spille noe særlig, men bare hørt rykter om at han hadde en god forehand. Det var vanskelig å se i den kampen. Dessuten var han tilsynelatende uinteressert og selvironisk fra første ball. Likevel viste sportskanalen TDP kampen denne kvelden. Merkelige greier. Omtrent som om TV2 Sport skulle vist herrestafetten fra OL 1994 en kveldstime, slik at vi alle kunne opplevd den nasjonale ydmykelsen en gang til.
Men nå! Nå er våren her og grussesongen i god gang. Mer om den om noen dager.
Høres ut som en flott tur!
Herlige bilder av grusbanene der, begynner å sitre litt etter å spille utendørs nå.
Jeg så Isner vant den avgjørende kampen mot Tsonga. Isner spilte kanongodt! Jeg ble overrasket over smidigheten hans tross sine 2.05, og han var ballsikker som få. I tillegg var han sågar mer aggressiv i spillestilen i tsonga, noe som normalt er en prestasjon i seg selv. Han smokket til med den ene kalasforhanden etter den andre. Det var først og fremst med forhanden og serven han vant kampen, men han gjorde også ganske fåfeil fra backhand.
Blir spennnede å følge Isner utover! Jeg tror han kan overraske voldsomt i Wimbledon!
Isner har helt klart spillet til å nå langt i Grand Slam men han har langt fra vist at han er i stand til å holde det gående mentalt og fysisk i to uker. Han har kun vært i kvartfinale ved en anledning tidligere og kun en gang har han vunnet neste runde etter å ha vært i gjennom en femsetter.
I fjor tapte Isner for Almagro i andre runde av Wimbledon. Spanjolen har selv aldri vært lenger en tredje runde i turneringen.
Kalasforehand. Jeg liker uttrykket!
Jeg liker dette litt «kantete» ved Isner. Han vet godt hva han er god til, og lever på det, og utvikler dem. Svakhetene (bevegelse, backhand) har han klart å kamuflere godt. Sånn sett er han en fin avveksling fra mange andre av dagens toppspillere.