Jo, det var en skinnende klassiker

ATP - herretennisHvis du ikke finner noe negativt ved en ting, er det fordi du ikke har sett godt nok etter. Snille barn? Ja, men om noen år er de tenåringer og hater deg. Tipptopp ektefelle? Høres bra ut, men det bidrar jo bare til å understreke dine egne mangler. Interessant jobb? Javel, men det er vel bare et tidsspørsmål før det kommer en ny sjef og omorganiserer deg ut i periferien.

Sånn kan vi holde på i det uendelige, med å finne feil ved det meste. Tanken kom til meg da jeg leste Steve Tignors siste spalte. Han skriver hos tennis.com, og er en fyr jeg vanligvis setter stor pris på. (Artiklene hans, rettere sagt. Om Steve er en trivelig fyr på privaten, vet jeg ingenting om.)

Det dreide seg om finalen i Australian Open mellom Djokovic og Nadal. Du vet, den som varte i nesten seks timer, hvor begge spillerne til tider så helt ferdige ut, hvor Djokovic til slutt dro i land sin femte Grand Slam-tittel. Et tennis-slagsmål mellom sin generasjons to soleklart beste spillere. En klassiker, for å si det mildt.

Sånn var stemningen i presserommet i Melbourne like etterpå, ifølge Tignor:

By the time I got back to the press room outside of Rod Laver Arena, the discussion was well underway: «Was this the greatest tennis match of all time?»

Men nå har edrueligheten slått inn:

What was surprising to me over the next couple of weeks was how far the match fell in estimation, particularly for journalists and serious fans.

Hm. Jeg er nok ingen seriøs fan, siden kampen ikke har bleknet i det hele tatt i mine øyne. Hva er problemet med finalen, slik han ser det?

By the end of the week, two topics dominated: 1) How much time both players took between points; and 2) How «brutal» the tennis was when they did get down to playing it. There was a sense that rather than pushing each other to new heights, Djokovic and Nadal have taken tennis to new lows of grinding, inartistic «physicality.»

Det er her det blir tåpelig for alvor. «Nytt lavmål av kvernende, uartistisk fysikalitet». Hva er det han babler om? Nadal og Djokovic i Melbourne var kanskje ikke ballett-tennis. Det var sportens svar på Ali-Frazier i 1975, Vest-Tyskland – Frankrike i VM 1982 eller Dæhlie-Jonsson i Nagano 1998: Ekstreme fysiske prøver som for alltid vil bli husket. Drit i at Nadal og Djokovic ikke spiller mye volley (begge er for gode passeringsspillere til å prøve på noe så dumt unntatt når det er helt nødvendig), eller at de mangler Federer og McEnroes eleganse. De er andre typer spillere, men kampene mellom dem blir ikke mindre underholdende av den grunn. Det var kanskje ikke tidenes beste kamp, men garantert i topp 5.

Vi unner oss noen høydepunkter igjen:

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

2 kommentarer

  1. Jeg er nok enig med Tignor. Kampen er aldri topp 5 i min bok. Federer-Nadal i Wimbledon 2007 og Federer-Safin i AO 2005 er milevis foran i kvalitet. Synes Federer også har flere kamper mot Djokovic som er mye mer underholdende, bl.a. i Roland Garros i fjor.

    Kampene mellom Nadal og Djokovic er litt for grusaktige for meg. De egner seg derfor best på grus. Klart at det er mange imponerende dueller fra grunnlinjen, men det blir litt for ensformig i lengden.

    1. Djokovic-Nadal utmerket seg ved å ta tennisen til et nytt nivå rent fysisk, mener jeg.

      Ser at Peter Bodo på tennis.com snakker om at folk spilte lange kamper før i tida også. Det er selvsagt rett. Men det er vesensforskjell på Wilander-McEnroes 6 timer og 32 minutter i 1982, og Djokovic og Nadals kamp i 2012. Ingen skal innbille meg at det er like mye tyngde i slagene som spillerne slo til hverandre for 20-30 år siden.

Legg igjen en kommentar