Godt nyttår, alle sammen! Slik var mitt årsskifte: Rakettene smalt over husveggene i Haugesund, jeg spilte Wordfeud mellom eksplosjonene og sjekket Facebook for nyttårsgratulasjoner. Da, mellom «Godt nyttår!» nummer 19 og 20, kom meldingen i feeden: Andy Murray har hyret Ivan Lendl som trener.
Jeg måtte sjekke Google News for å se om det stemte, og ja: 1. april kom ikke på 1. januar i 2012. Lendl og Murray skal jobbe sammen i årets sesong, og Murray har store forhåpninger.
Ekspertene har selvsagt kommentert saken allerede. Jeg er skeptisk, av flere grunner. En grunn er at Lendl for det meste har stått utenfor tennisverden de siste 15 årene. Han har for det meste spilt golf, og på grunn av helsa (ryggen) har han spilt lite i den omreisende seniortouren hvor blant annet McEnroe og Courier er aktive.
Har Lendl noen trenererfaring å snakke om? Ikke det jeg vet.
En annen ting er at de beste «ekteskapene» mellom trenere og spillere er de hvor typene utfyller hverandre. Tenk Agassis råe øye/hånd-koordinasjon og perfekte timing sammen med Brad Gilbert analytiske tilnærming til spillet. Pete Sampras spilte i utgangspunktet mye på magefølelsen, men Paul Annacone la enkle, men effektive strategier mot hver enkelt motstander da han trente Sampras.
Lendl og Murray slår meg som temmelig like typer. Begge liker seg best bak i banen. Begge utstråler en viss sjarmløshet på banen. Begge har er satt i skyggen av mer blendende spillere, enten i rent tennistalent (McEnroe, Federer) eller energi på banen (Connors, Nadal).
Hva skal Lendl lære Murray? Jeg er ikke sikker. Det jeg vet, er at Murray nå kommer til å få spørsmålet «når vinner du din første Grand Slam» enda oftere. Ganske enkelt fordi han hyret Lendl, som deler Murrays erfaring med tapte GS-finaler. Lendl kommer nok til å fortelle Murray at han må arbeide hardt og være tålmodig, men jeg tipper han har tenkt tanken før. Etter min mening hadde Murray trengt en klovnetype i trenerteamet sitt, og jeg ser ikke at Lendl fyller den funksjonen.
Lendl fikk sitt gjennombrudd da McEnroe mistet motivasjonen og Connors begynte å merke alderen. Det kan tenkes at Murray kan sikre seg en GS-tittel eller to når Nadals kropp begynner å svikte og Federer sakte synker i nivå – for Djokovic kan jo ikke vinne alt.
[polldaddy poll=5804101]
Man kan også si at Lendl fikk sitt gjennombrudd da han ansatte Tony Roche (tidligere toppspiller uten trenererfaring) som coach.
Jeg kan ikke skjønne at Murray har noe å tape på å ansette Lendl. Murray trenger «mental» veiledning mer enn noe annet og jeg ser ingen grunn til at Lendl ikke kan gi ham det. Han burde ikke ha dårligere forutsetninger enn Toni Nadal for å si det sånn.
En forskjell mellom Toni og Ivan er at Toni har trent Nadal siden han var en liten pjokk, og har vært på innsiden av hodet hans i selve oppbygningen av Nadal som spiller. Den plassen vil Lendl aldri få i Murrays liv, til det er det for seint.
Tror det er veldig vanskelig å bedømme hvordan «kjemien» mellom to personer ut i fra generelle kjennetegn. Det kan også være en klar «placebo» effekt. Hvis han tror på Lendl og det gir ham det lille som skal til…
Murray vil «statistisk sett» klare en GS så lenge han holder seg blant topp 5 og får deltatt i tilstrekkelig med finaler. Det som hindrer Murray i å få en slam er at det ikke bare er en stjerne som skal slås, men tre historisk sett uhyggelig gode spillere.
Hvis det som står i Wikipedia under «playing style» er riktig så var Lendl villig til å endre spillestilen sin for å vinne. Det er jo det Murray etter min mening må gjøre, om det er å gå mer mot nett, spille mer variert, mer drop-shots, lave og harde slicer.
Anacone prøvde f.eks å overtale Sampras til å bruke en større rackert i French Open for å ta høyde for mer ujamn sprett, men Sampras var ikke for det – og gjorde det ikke spesielt bra i FO noen gang.
Hvis Lendl kan gi slike råd – og er det noen grunn til å tro at han ikke kan det? Og Murray følger dem, så kan samarbeidet gi GS-frukter. Jeg tror nok Murray får en GS eller to uansett – han er nærmere enn f.eks. Dementieva – og hun gjorde for få endringer i spillet sitt de siste fem åra.
Konklusjon – tror en skal ha et helt åpent sinn når det gjelder hvilken trener som passer hvilken spiller. Personkjemi er en subtil affære.
Tror det er veldig vanskelig å bedømme hvordan «kjemien» mellom to personer ut i fra generelle kjennetegn. Det kan også være en klar «placebo» effekt. Hvis han tror på Lendl og det gir ham det lille som skal til…
Murray vil «statistisk sett» klare en GS så lenge han holder seg blant topp 5 og får deltatt i tilstrekkelig med finaler. Det som hindrer Murray i å få en slam er at det ikke bare er en stjerne som skal slås, men tre historisk sett uhyggelig gode spillere.
Hvis det som står i Wikipedia under «playing style» er riktig så var Lendl villig til å endre spillestilen sin for å vinne. Det er jo det Murray etter min mening må gjøre, om det er å gå mer mot nett, spille mer variert, mer drop-shots, lave og harde slicer.
Anacone prøvde f.eks å overtale Sampras til å bruke en større rackert i French Open for å ta høyde for mer ujamn sprett, men Sampras var ikke for det – og gjorde det ikke spesielt bra i FO noen gang.
Hvis Lendl kan gi slike råd – og er det noen grunn til å tro at han ikke kan det? Og Murray følger dem, så kan samarbeidet gi GS-frukter. Jeg tror nok Murray får en GS eller to uansett – han er nærmere enn f.eks. Dementieva – og hun gjorde for få endringer i spillet sitt de siste fem åra.
Konklusjon – tror en skal ha et helt åpent sinn når det gjelder hvilken trener som passer hvilken spiller. Personkjemi er en subtil affære.
Lendl var også i sin tid ekstremt god til å tape GS-finaler. Murray er jo 0-9 i sett i GS-finaler. Lendl greide riktignok å vinne noen finaler også, så kanskje det kan smitte over. Artig samarbeid, men tror ikke Murray vil forbedre seg stort.
Mitt poeng er at Lendl tross alt har 8 GS’er og var i 19 finaler. Det er nesten 50 % vunnet. OK – Federer ligger foran med 23 og 16 vunnet, men å framstille Lendl som en Gran Slam taper blir feil.
Mitt hovedpoeng er at denne typen tenniskommentarer som er veldig subjektive har liten verdi. For meg er det interessante spørsmålet – hva må Murray gjøre for å vinne – bortsett fra å ha litt mer flaks med dagsformen sin og Djoko, Federer og Nadals?
Se på Djokovic. Han har helt klart forandret holdning (mindre sur og grinete), helt klart blitt taktisk lurere, kliner til med dristige slag langs linjen, mens for eksempel Dementiova og Wosniacki blir for forutsigbare når de ligger over – og motstanderen skjønner at her må noe gjøres.
Hva Murray bør har jeg ikke noen klar oppfatning av, men det er det som er interessant – og som lar seg langt mer objektivt bedømme og som en kan lære noe av å diskutere.
Mitt poeng er at Lendl tross alt har 8 GS’er og var i 19 finaler. Det er nesten 50 % vunnet. OK – Federer ligger foran med 23 og 16 vunnet, men å framstille Lendl som en Gran Slam taper blir feil.
Mitt hovedpoeng er at denne typen tenniskommentarer som er veldig subjektive har liten verdi. For meg er det interessante spørsmålet – hva må Murray gjøre for å vinne – bortsett fra å ha litt mer flaks med dagsformen sin og Djoko, Federer og Nadals?
Se på Djokovic. Han har helt klart forandret holdning (mindre sur og grinete), helt klart blitt taktisk lurere, kliner til med dristige slag langs linjen, mens for eksempel Dementiova og Wosniacki blir for forutsigbare når de ligger over – og motstanderen skjønner at her må noe gjøres.
Hva Murray bør har jeg ikke noen klar oppfatning av, men det er det som er interessant – og som lar seg langt mer objektivt bedømme og som en kan lære noe av å diskutere.
Kjøpte meg noen aviser, satt meg over frokosten på en cafe og kom over en interessant artikkel! Den handlet om samarbeidet mellom Lendl og Murray.
Ingressen: «Many approached Ivan Lendel but he clicked with Andy Murray».
Noen interessante utdrag i en lang artikkel:
«Aksed what made him decide to turn so unexpectedly to coaching, Lendl replied: «I think it’s the match-up with Andy. We have been through similar things. He likes to work hard, I like to work hard. So far he has done everything asked of him and I also admire his guts for hiring me because he had to known it would create a lot of interest. (My arrival) wasen’t going to go unnoticed and it ups the ante a little bit. That just shows me he wants it. It would have been easy just to hire just another coach.»
This might seem like a big-headed response, but it is simply honesty. (…) He also knew that it was not worth going through all that hullabaloo unless he could work with a player he clicked with personally and professionally.
Would he have taken an appointment with anyone else? «Unlikely», he replied.
«I knew I would be asked this so I tired to count. I have had between seven and ten inquiries over the last 18 months. Some more serious than others but none was considered by me».
In Murray’s case, there was a natural sympathy. Not least because both men have endured similar frustration in their quest to win a first grand slam title. Lendl did not cross that line until the 1984 French Open, his fifh appearance in a final. But he then finished the decade with eight major titles.
«Obeviously I see the parallels, and I want his career to end up like mine», Lendl said. «I known the media have been on Andy for loosing three finals in a row. (But) if you look at that, he lost to Roger Federer, arguable the best player who ever played, and to Novak Djokovic. He was heavily criticised for losing to Novak but if it had come later in the year, nobody would be criticising Andy in the way they did earlier.
«I think Del Potro is the only guy to win a major other than the top three in a long, long time. So to me, it’s a bit unfair the criticism Andy has been getting. Similar to the situation I was in losing to Borg and Conners. A player needs to mature and I belive that Andy’s getting there».
Avisene er fulle av tennisstoff hver dag, med egne billag og oversikt over arrangementene i Melbourne Park. Tenk om vi kunne få lest sånne artikler om tennis over frokostbordet i Norge, og iallfall slippe alt det håndballskvipet jeg synes å se hver gang jeg logger inn på en av nettavisene.
Ha en god tennishelg!
Interessant innspill Marat. Godt poeng det med at Murray, som jo lett pådrar seg medienes oppmerksomhet, nok ville fått mindre press på seg ved å hyre inn en annen coach enn Lendl.
Hva skriver australske aviser om Tomic? Han og familien har jo hatt sine kontroverser med det australske tennis-establishement, men er alt glemt nå?
Takk!
Det er mye stoff om Tomic! Han er virkelig i søkelyset, og den spilleren den naturlig nok snakkes mest om. Det virker som om de kontroversielle situasjonene han hatt ikke er glemt. Men det blir ikke brydd seg for mye om så lenge han kan gjøre det bra på hjemmebane, og er den eneste hjemmepublikummet kan sette sin lit til. Han kan sammenlignes litt med rollen Nortug har i media i Norge: Han skiller seg ut, men det er greit så lenge han presterer og gir nasjonen en god «selvfølelse» – selv om han har nok av tvilsomme svin på skogen. Han er kontroversiell, men likevel populær og setter for tiden Hewitt fullstendig i skyggen.
Kan gi utdrag fra en svær artikkel i «The Sunday Age»:
Ingress: «Fast-rising teenager Bernard Tomic has never been backward about stating his goals».
Everyone has an opinion on Bernard Tomic, even if many of the more outrageous statements have come from the teenager himself. The one from 13-year-old Bernie about winning all four grand slams and reaching No. 1 by the age of 18. That was a beauty. So, too, the nonchalant line about «propably» turning out to be as good as Roger Federer.
But, almost shockingly, Tomic appears to be toning things down these days. He is more at ease with media, happy to leave much of the praise and big predictions to others.
So it is almost a relief to discover that Tomic will always be Tomic; to be reassured that what to him is an innocuous why-hide-it statemate would never escape from tighter lips. Example: when he talks about the natural life of the coach-pupil relationship with his father, John, he reveals that he will probably make a change «afterI win three og four grand slams». There is a small, surprised noise from the ATP staffer in the room as he corrects himslef: «If I do».
Ah, yes. If. Knowing smiles all round.
Still, inevitably, the dynamic must change, as Tomic growns from boy to man. He continues to mature, physically, so chances are that the relationship will alter, too. «Yeah, absolutely», Bernard nods. «I mean, the years go by, you learn a lot from each other, and my dad’s gotten me where I am now. We have worked hard, and sooner or later we can split and have fun, still do my business and play tennis, but he is always going to be there (for) as long I think it can take.
So far, so successful, but Tennis Australia’s head og professional tennis, Todd Woodbridge, is one who sees the potential for friction: «His dad does a lot of the driving. His dad makes sure that he works hard», says Woodbridge. «I think the test that comes for Bernard is when he makes decisions and has to drive his own ship, because heis growing up, becoming a man, he will start to say what he wants to do, and I wonder whether that might cause some difficulty in that until that’s brought them to his point so far.
Respected Australian coach Daren Cahill worked with Tomic during his earlist Davis Cup years, and keeps an interested eye on him still – «his dad’s done a marvellous job» – plus Davis Cup duo pat Rafter and Tony Roche, and even former foe Lleyton Hewitt. «But in the end it’s going to be up to Bernie», Cahill stresses. (…) «I think the top 10 is right there for him». (…) «I think he can be a challenge at times to work with, but I belive all great players have their moments, and can be a challenge and a different type of challenge. So the challenge for working with Bernie is to find the right way to deliver a message, to get throught to him. And maybe itis a little unorthordox with him – maybe it is not straight throught the front door, it might be a side door, or a trap door, or whatever the door may be. You have got to get to known him, and earn his respect, and find that way to deliver a message, and if you can do that, I think the kid listens.»
«He went from outside 200 to round about 40 in the world, and there is so few teenagers these days that have the ability to break into the top1000 because the game has changed. It is bacome a lot more physical. So the second year to consolidate that is always a tough year. The coaches do a little more scounting, they work out your strengths, they work out your weaknesses, and they go after you a little more, but, to me, everything is a positive».
Indeed. A month ago, 12-time grand slam champion Roy Emerson tipped Tomic to win the Australian Open as early as 2013. Which, as where point out, sounds like something Bernie himself would say. Or the old/younger version of Tomic, anyway. The more measured character of today answers that he is getting closer that he now understands that grand slams are unique tournaments with different demands. «And that is where I think it could be a year away or something like that», he says, which is more like it, for fasle modesty does not become him. «If I win one throughout my career I will be happy. I think I have the game to win it sooner or later, but who knows?».
Beklager eventuelle skrivefeil – de har nok forekommet.
Takk for artikkelen!
Jeg har litt den samme følelsen for Tomic som jeg har for Murray – den passiv-aggressive stilen er vanskelig å holde i sju kamper.
Tomic kan nå topp 20 i år, men han har mye å gå på. ATPs sider sier at han er 0-3 på grus i hele karrieren (!).