Tennis.com har kåret de ti beste sesongene på herresiden. En listemann som meg synes sånt er tøft. (Grunnen til at debatten aldri kommer opp på kvinnesiden, er Steffi Grafs 1988-sesong: 4 av 4 Grand Slam-turneringer pluss OL-gull. End of discussion, som de sier.)
Spaltist Steve Tignor har plassert Rod Lavers 1969-sesong på toppen. Argumentet hans er greit nok: Laver vant alle de fire Grand Slam-turneringene.
Novak Djokovic klarte ikke det i 2011. Han vant tre av fire. Når jeg likevel mener Djokovic har prestert tidenes beste sesong på ATP-touren, har det sine grunner.
- Tennis har en annen utbredelse i dag enn i 1969. Tennis har gjennomgått en enorm globalisering de siste 35 årene. Større bredde betyr flere spillere, som betyr at det blir vanskeligere å bli best. Det betyr også mye mer mediedekning, og større forventningspress.
- Tignor nevner i sin artikkel at Laver tapte 16 kamper i 1969. Djokovic tapte ikke så mye i 2011, uten at jeg legger for mye i vinnprosent i en sesong. Et viktig poeng med serberens 2011 var at han vant så grassat mange kamper på rad. Djokovic tapte ikke en goddamn kamp fra 1. januar til semifinalen mot Federer i juni. Kommer jeg til å oppleve noe lignende i min levetid? Jeg tviler. Djokovic gikk til hver kamp og hver pressekonferanse med vinnerrekken som tema nummer én, og taklet presset kamp eter kamp. Og etter at han tapte semifinalen i Paris mot Federer, reiste han seg og vant Wimbledon to uker senere. Mot Nadal, som ikke hadde tapt der siden 2007. Respekt!
- Laver møtte mange gode spillere i 1969. Djokovic har stått i skyggen av Federer og Nadal – flinke fyrer, du har kanskje hørt om dem – i årevis. At han klarer å løfte seg forbi begge to med oseaner av margin i 2011, er vanvittig sterkt.
Et par klipp til slutt. Her er først Rod Lavers fjerde Grand Slam-triumf i 1969, i det som minner om en potetåker i US Open mot Tony Roche. Matchballen kommer etter drøyt fire minutter, og det er vanskelig å se av jubelen at dette er en mann som akkurat har oppnådd den største æren innen tennis.
Og så den mest berømte ballen som ble spilt i 2011. Roger Federer har matchball mot Novak Djokovic, semifinale US Open. Jeg holdt med Federer i denne kampen, men digger Djokovics uttrykk i denne sekvensen. Studér ansiktene til spillerne like før poenget. Federer har matchballen, men det er han som ser redd ut. Djokovic har et merkelig seriøst/gi faen-uttrykk (jeg klarer ikke å bestemme meg). Etter at han har vunnet poenget (og skal prøve å redde enda en matchball), smiler han enda bredere og Federer er enda stivere i maska. Nydelig sekvens. Når jeg ser den i reprise nå, lurer jeg på om Federer burde kjørt på rett etter poenget han taper på Djokovics forehand. I stedet ble det en pause, hvor Djokovic pumpet opp publikum. Jeg tror det satte Federer litt ut.
Anyway, her er det:
[polldaddy poll=5770083]
Syns de har laget en veldig riktig liste. Etter min mening kunne man satt Federer 2006 på toppen.
2005-Federer burde også vært topp 10. Selv om han «bare» vant 2 slams den sesongen, var han nesten uslåelig ellers.
Enig. Lista har blitt debattert heftig i andre nettforaer og folk er stort sett enige om at grunnen til at Federers 2004 og 2005 ikke kommer med er at Tignor antakelig synes det holder med to plasseringer i topp10.
Ja, Federer kunne godt vært inne med flere år.
En annen ting som slår meg er at verken Lendl eller Sampras hadde noen superår i samme grad som de ti på lista. Begge dominerte i årevis (bare se på antall uker på ATP-toppen og antall GS-titler), men ingen av dem hadde år med tre GS-titler. Det er en svakhet ved begges CV-er. (I den grad det er lov å kritisere spillere med så vanvittige meritter som disse to.)