Roger, Sandnes og David

Denne uka dyttes Roger Federer ned til fjerdeplass på rankingen. Så lavt har han ikke vært siden Irak-krigen så ut som en kjapp og enkel krig (juni 2003).

Jeg tror ikke Federer bryr seg så mye om det. For ham er det førsteplassen som gjelder – eller har han gitt den opp for godt? Jeg tror egentlig det bare er Grand Slam-turneringene og OL i London neste år som betyr noe for Federer nå.

Også denne uken: Notabene i Sandnes selger en haug med bøker til latterlig lav pris. Jeg kjøpte Ingvild Rishøis novellesamling La stå. Barneboken hennes fra i år, Pling i bollen, er helt fantastisk. Kjøp den hvis du har barn eller barnebarn.

Den andre boken jeg kjøpte, var David Foster Wallaces Glemsel. Han er en av forfatterne som nevnes i Jan Kjærstads nye roman, som en av de spennende nye stemmene i litteraturen de siste årene. Wallace tok selvmord i 2008. To år tidligere skrev han en tennisartikkel som stadig trekkes fram: Roger Federer as a religious experience. Den begynner sånn:

Almost anyone who loves tennis and follows the men’s tour on television has, over the last few years, had what might be termed Federer Moments. These are times, as you watch the young Swiss play, when the jaw drops and eyes protrude and sounds are made that bring spouses in from other rooms to see if you’re O.K.

Da skulle ringen være sluttet, fra Federer til Sandnes til USA og tilbake til Federer igjen. God natt.