Petra Kvitova vant Wimbledon i sommer. Etter det har hun ikke vunnet noe særlig. Ikke før nå: Hun tok pokalen hjem i Linz, Østerrike. Jeg må innrømme at innendørsturneringer i Mellom-Europa om høsten står et stykke nede på listen i mitt tennishierarki. Jeg så noen games her og der på Eurosport fra turneringen. Glisne tribuner plassert langt unna banen. Et trist syn, i grunnen.
Kvitovas motstandere var, fra første runde til finalen: Marino, Mayr-Achleitner (en nøtt for tennisreportere med kort deadline og ambisjoner om å skrive feilfritt), Hantuchova, Jankovic, Cibulkova. Bare i semifinalen mot Jankovic tapte Kvitova sett.
Raske innendørsdekker skal passe Kvitova og serven hennes godt, så tittelen er ikke overraskende i det lyset. For Kvitovas del må det være deilig å endelig vinne en tittel igjen. Og snart er det WTA-sluttspill.
Serven og spillet hennes gjør Kvitova til årets friske pust på WTA-touren. Verbalt er hun ikke i samme klasse ennå, uten at det er et krav til idrettsfolk. Nyhetsbyrået AP siterer henne på dette etter seiren:
I am just working on my tennis to get better and better.
Gj-eeesp.
I og med at Eurosport kun har rettighetene til WTA-turneringene nå (med et par unntak) har det blitt en del dametennis på skjermen i år, så denne finalen fikk jeg med meg. Det blir selvsagt slik at man etter hvert får noen favoritter som man heier på, uten at man helt kan forklare hvorfor man liker akkurat dem. Blant mine befinner det seg tydeligvis en del underdogs. Her ble det i alle fall tøft for stakkars lille Cibulkova som jeg altså heiet på. 😉 Med sine 160cm på strømpelesten blir det fort vanskelig mot en 23cm høyere motstander som har en kanon av en venstrehåndsserve. Men det var god underholdning likevel.
Når det gjelder Kvitovas noe kjedelige uttalelse etter kampen så kan det kanskje skyldes at hun ikke er særlig stø i engelsk. Men jeg har selv tidligere tenkt over at det er litt rart at de aller fleste unge spillerne på vei opp synes å gulpe opp de samme standardsvarene til enhver tid. Er de egentlig så kjedelige som de kanskje kan fremstå, eller har de bare blitt skolert i hva man skal si til media? De kan til tider fremstå både som lite reflekterte og lite selvstendige for meg. Som et produkt av et liv dedikert til det ene store målet om å nå verdenstoppen i tennis, styrt av foreldre fra en tidlig alder, så tennisakademier og trenere. Kanskje må man rett og slett være litt kjedelig for å nå toppen i dagens tennis? Nei, nå lar jeg tankene vandre her… Kanskje det er litt mye forlangt at man skal kunne underholde både på og utenfor tennisbanen. 😉