Noen får livet forklart i en religiøs bok, andre finner innsikten i naturen eller i møtet med stor kunst. Og noen, som tennis.coms Steve Tignor skriver, ser tennis som et bilde på livet selv.
Det er selvsagt altfor enkelt, men det er gøy å forfølge tanken i noen avsnitt. Hva er likhetene mellom tennis og livet utenfor banen? Med fare for å skvulpe innom billig populærpsykologi, here we go:
- Det mest meningsløse med en slik sammenligning er at tennis og livet er grunnleggende ulike. Hvis vi legger bort alt snakk om estetisk nytelse, treningsutbytte og andre bieffekter ved tennis, handler en tenniskamp i sin kjerne om én ting: Å vinne. En tenniskamp har en vinner og en taper. Livet er heldigvis ikke like kategorisk. Hva er et godt liv? Spørsmålet har sikkert like mange svar som det finnes mennesker på jorden.
- Tennis minner om livet ved at det er en kamp som foregår i stort sett siviliserte former. Tennis er en fysisk sport. Men motstanderen merkes ikke på samme måte som i fotball, boksing og ishockey, idretter med kroppskontakt. Livets slag kan selvsagt være fysiske, i form av bilulykker, fall på isen og andre ting, men de fleste av livets slag treffer oss indirekte, i form av renteøkninger, giftige ord, vonde barndomsminner som velter fram, baksmell på skatten og tapet av folk som står oss nær.
- Den mest åpenbare linken mellom tennis og livet er at de foregår i ensomhet. Vi har racket, shorts, treningsmuligheter, instruktører og teoretisk kunnskap om hvordan tennis skal spilles. Vi har venner, familie, et rikt korps av profesjonelle hjelpere for både kropp og sinn, rådgivere av alle slag og oppbyggende selvhjelpslitteratur. Men det er ingen andre som kan spille kampen for deg på tennisbanen, og det er ingen andre som kan leve livet for deg. Det er en overveldende og frigjørende tanke.
- Vi har en viss anelse om hvor lenge tenniskamper og livet varer, men vet ikke sikkert. TV-stasjonene misliker tenniskampenes lengde, men det er noe av det jeg liker best med sporten. Hvor lenge varer et liv? Jenter som blir født i dag kan forvente å bli over 80 år. Men det er ikke garantert. Mange av dem kommer til å dø lenge før den tid, andre blir over 100. En tenniskamp foregår i to, tre, fire eller fem sett, såpass vet vi på forhånd. En tresettskamp kan være over på en halvtime med 6-0, 6-0, eller bli en utmattende 7-6, 6-7, 7-6-kamp. En femsetter? Den kan vare i to dager, som vi så i Wimbledon i fjor.
- I forlengelsen av forrige punkt: Tennis lærer oss at det aldri er lov å gi opp. Kamper kan snu. Livslykken kan snu. I motsetning til fotball, hvor lag prøver å drøye tiden og ri på ledelsen for å la tiden ebbe ut, funker det ikke sånn i tennis. Du kan vinne selv om du ligger under 0-6, 0-6, 0-5. Eller som Jimmy Connors i 1987, da den 34 år gamle mannen slo ut Mikael Pernfors etter å ha ligget under 1-6, 1-6, 1-4 i fjerde runde av Wimbledon.
- Livet er urettferdig. Tennis er urettferdig. Du kan cruise gjennom servegamene dine, mens fyren på andre siden hangler seg gjennom sine servegame og du har et berg av breaksjanser. Så, ut av ingenting, slår du en dobbeltfeil, mister konsentrasjonen et sekund og får et latterlig rammetreff, og før du vet ordet av det har du mistet serven og settet. Omtrent som når du er i perlehumør over ferien som begynner, og bare skal skifte cd i bilen, og i neste sekund smadrer bilen i en lyktestolpe og ser feriepengene og -planene fordufte.
- Det gjelder å velge sine slag, legge ting bak seg og se framover. Kanskje det er dette tennisens poengsystem lærer oss? Et sett som er tapt 0-6 er like lite eller mye verdt som et sett tapt 6-7. I stedet for å kjempe om hvert poeng, gjelder det å være skjerpet til de store anledningene. Les Steve Tignors betraktninger om ulike resultater.
Nok babling fra meg. Andre som ser paralleller mellom tennis og livet?
Du er nok ikke den første. Hørte det sist i dag: Akkurat som i livet, snur det opp og ned i tennis også!