Nok en 8. august blir jeg stilt helt i skyggen av andre berømtheter som har bursdag denne dagen. Ikke minst Roger Federer, som runder 30 i dag. Jeg blir 35.
Fordelen med å være en vanlig fyr, er at samfunnet tror du blir klokere og et bedre menneske for hvert år som går. (De skulle bare visst.) Dette gjelder til en viss alder, ca 50, da arbeidsgivere og markedsførere begynner å overse deg mer og mer.
For Roger Federer, som lever av å være i toppform, er 30 en moden alder, med tennispensjonistlivet ikke langt unna. Det er ikke mange som har vunnet Grand Slam-titler over 30 år. Agassi trente seg til toppform da han var rundt 30, og kvernet i stykker feltet i Australian Open i 2000 (noen måneder før 30-årsdagen), 2001 og 2003. Jimmy Connors var vel også 30 og 31 da han vant US Open de to siste gangene. Gomez i French Open 1990.
I dagens situasjon, med Djokovic og Nadal som verdens udiskutabelt beste, tror jeg Federer må ha litt flaks for å ta en ny Grand Slam-tittel. Jeg kan ikke se for meg at han skal slå Djokovic og Nadal i to påfølgende kamper, men er avhengig av at minst en av dem blir ekspedert før semifinalen og finalen.
Pete Sampras var seedet 17 da han vant US Open i 2002 (31 år gammel), og var karrieremessig mye lengre nede enn Federer er i dag. Derfor: Federer skal ikke avskrives, selv om han skaper fallhøyde for seg selv når han sier at «I think I’m really close of making something special happen». Men det er i alle fall bedre enn alle som sier de skal ta en kamp om gangen.
