Kongen er tilbake

Du trodde kanskje dette handler om Nadal som søndag vant sin første ATP-tittel siden oktober? Denne bloggposten handler om en annen spanjol og overskriften er nok litt misvisende. Mer riktig ville vært ‘Mannen som kunne ha blitt kongen er tilbake’. Denne uka spiller Juan Carlos Ferrero i Barcelona etter å ha vært ute med skade siden US Open.

De som nylig har begynt å følge med på tennis har vel knapt hørt om Ferrero. For de som har fulgt med en stund kan det virke absurd at noen noensinne trodde Ferrero kunne bli kongen av tennis. La oss skru klokka tilbake til starten av 2000-tallet.

Kongen av tennis, Pete Sampras, har abdisert fra tronen. Eller, kan man virkelig si at Sampras var kongen av tennis? Kongen av Wimbledon og US Open, ja, men på grus fikk han det aldri ordentlig til. En betydelig del av tennissirkuset foregår som kjent på grus.
Lleyton Hewitt er nr.1 i verden. Han har titler fra US Open og Wimbledon men heller ikke han gjør det spesielt godt på den røde grusen. Der regjerer Gustavo Kuerten som igjen er et stykke unna toppen på raskere dekker. Er den tiden over da en spiller kunne dominere både på grus og på raskere dekker. Ja til og med på gress? Verdensener Hewitt er ikke en gang i skiktet bak Kuerten på grus. Der har vi en flokk med spanjoler. En av disse er Juan Carlos Ferrero.

Ferrero regnes, som alle andre gode spanjoler, som en grusspesialist. Serven er ordinær. Forehanden solid og backhanden stødig. Toppspinnen fra begge vinger gjør ham i stand til å slå skarpe vinkler og hurtigheten hans gjør ham i stand til å løpe opp det meste som blir slått mot ham. Men ulikt mange av hans landsmenn evner Ferrero også å flate ut slagene når det trengs. Dvs. når han får kortere baller mot seg. Og han kan også følge på frem mot nettet og avgjøre poeng med stødige vollyer.
I 2002 når 22 år gamle Ferrero finalen i French Open, men taper for landsmannen Albert Costa. Men mer oppsiktsvekkende: han når også finalen i ATP-sluttspillet på hard-court og taper en jevn fem-setter mot verdensener Hewitt. Ferrero er nå nr.4 i verden og noe er i emning.

I 2003 vinner Ferrero French Open og når finalen i US Open etter å ha slått bl.a Hewitt og Agassi på veien. Han taper finalen mot Andy Roddick som mange mener ikke har vært bedre hverken før eller siden. Ferrero er nå nr.1 i verden og en måned senere vinner han Masters turneringen på Hard Court i Madrid. I Wimbledon nådde han 4.runde, noe som slettes ikke er ille til å være en spanjol, men mer imponerende: han avslutter året i Australia med finale i Davis Cup. Der tar han hhv. Hewitt og Mark Philippoussis til fem sett – på gress.

Det er da man stiller spørsmålet: har tennisen endelig funnet frem spilleren som forener grusspill med spill på raskere dekker og har suksess begge steder? Svaret er ja viser det seg, men han heter ikke Juan Carlos Ferrero. I februar 2004 overtar den nye kongen tennistronen. Han heter Roger Federer. Han spiller faktisk ikke så ulikt Ferrero, men han gjør alt et par, tre hakk bedre.

(Denne bloggposten er basert på en artikkel i Tennis Magazine – mai 2009, skrevet av Steve Tignor med tittelen ‘The man who would be king’. Jeg finner den ikke på nett men om noen har lenken så post den gjerne. Tittelen henspeiler forøvrig på en novelle av Rudyard Kipling, filmatisert i 1975 med Sean Connory og Michael Caine i hovedrollene. Novellen/filmen har ingenting med tennis å gjøre men den er absolutt severdig for de som liker en god røverhistorie.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *