Ah, det franske tennispublikummet. Jeg har ikke opplevd dem på kroppen siden 2006, men minnene kom tilbake da jeg leste om kampen mellom Gilles Simon og Andy Murray i dag.
Simon vrikket foten et stykke ute i kampen. Han kunne ikke løpe som han pleier etter det. I stedet for å gi seg, valgte han å spille videre. Andy Murray merket at franskmannen sleit, og begynte å spille masse stoppballer. Publikums reaksjon? De buet, selvsagt. De er, tross alt franskmenn, som sjelden går fra en tenniskamp uten at de har fått hakket litt på en av spillerne. Når det er en av deres egne som får slike ufyselige stoppballer mot seg, og det fra en brite, må det selvsagt reageres.
Jeg likte denne syrligheten fra Peter Bodo:
Obviously, Murray forgot that when the other guy is hurt, you’re supposed to gently place the ball right in his wheelhouse, so that he can win the match and leave you looking like a kind-hearted idiot before friends, fans and family.
Nei, så lenge Simon spilte videre, er det Murrays jobb å vinne kampen med de lovlige midlene han har til rådighet. Inkludert stoppballer. (Jeg mener å ha hørt at stoppballer i tennisens barndom hadde en lav standing, ja at spillerne syntes det var under deres verdighet å bruke stoppballer for å vinne poeng. Hvis noen kan peke meg til en nettside, er jeg takknemlig.)
Nadal, Federer, Ferrer og Ljubicic vant alle enkelt i dag. Litt overraskende at Gil slo Monfils og at Melzer slo Almagro, synes jeg.
Absurd å se den kampen. Merkelig publikum.
Ikke kun publikum som har problemer i visse situasjoner.
Jeg husker en divisjonskamp (mange år siden), hvor en kar på vårt lag spilte mot en med polio. Siden kampene foregikk samtidig, så så jeg aldri kampen.
Men i bilen hjem, fortalte han om ubehaget. Ikke av motstanderens handicap, men hver gang fyren falt.
Er det verre å utnytte en dårlig backhand, enn dårlig bevegelighet?
Hva er sportsmanship, og hva er nedvurdering av motstander.