Da jeg leste i morges at Richard Gasquet hadde slått Andy Roddick i Indian Wells, at Roddick hadde blitt forbannet og Gasquet hadde slått mange fine backhander, kunne jeg ikke komme meg raskt nok til kontoret og pc-en for å se YouTube-klipp.
Det finnes kulthelter overalt, og Richard Gasquet er et av tennisens kultfenomener. Folk som er mer enn snittet interessert i noe, for eksempel fotball, film, musikk eller tennis, har alltid noen små egne kjæledegger som de holder med.
Vi kan kalle dem kultfigurer, selv om det begynner å bli en klisjé. Kultheltene er folk som har store talenter (i alle fall i fansens øyne), men som av ulike grunner aldri ble folkekjære eller best. Hvis dette kan skyldes på kultfigurens indre demoner eller uflaks, vokser kultstatusen.
Hvis du for eksempel diskuterer tennis på 80-tallet med en lidenskapelig tennisentusiast, kommer vedkommende sannsynligvis til å trekke Miroslav Mecir opp av hatten etter en liten stund. Den elegante tsjekkeren tapte de to Grand Slam-finalene han spilte, men fikk mange venner fordi han beveget seg så fint.
Eller snakk om 90-tallstennis med en tennisfan, og det er veldig sannsynlig at han drar fram Alberto Berasategui. Spanjolen hadde en killerforehand, nådde French Open-finalen i 1994 og slo Agassi i Australian Open (det er det ikke mange som har klart).
På damesiden er Hana Mandlikova en kulthelt for mange. Hun vant Grand Slam-titler i Evert/Navratilova-epoken med offensiv og dristig tennis. Sjekk YouTube.
Når folk om 10-20 år diskuterer tennisperioden vi er inne i nå, kommer debatten til å dreie seg om Federer og Nadal, og kanskje litt Djokovic. Helt til en tennisnerd bryter inn i diskusjonen etter noen minutter: «Okei gutter, Federer og Nadal var konger…men den backhanden til Gasquet – klassebackhand». Nikking rundt bordet. Gasquet har testet positivt for kokain, han har vært tynget av tennislandet Frankrikes store forventninger og han har slitt med motivasjonen. Perfekt kult-materiale.
Jeg tror det var Sports Illustrateds Jon Wertheim som en gang beskrev Gasquets backhand som «barokk», og jeg synes det er en god merkelapp. Det er mye som skjer med kroppen hans når Gasquet slår backhand, men når den sitter, er det uten tvil en av sportens største nytelser.
Slaget satt tydeligvis mot Roddick i dag. Disse to spillerne har en lang forhistorie. For tre år siden nektet Gasquet å spille mot Roddick i Davis Cup-oppgjøret i USA, og fikk så ørene flagret av sine egne. Ganske rart at Gasquet pyset ut der, for det var mindre enn ett år etter at han slo Roddick i Wimbledon.
Gasquet møter Djokovic i kvartfinalen. Jeg kan ikke se hvordan Gasquet skal vinne den. Selv om backhanden hans er aldri så god.
Og ja, her er noen backhander fra YouTube. Sjekk backhandvinneren etter 12 sekunder. Gasquet løper bakover i banen, og klarer likevel å slå en rak backhandvinner. Og matchballen! Gasquet er LANGT bak i banen når han dunker inn den vinneren.
Helt enig med Åsmund her. Bare to ting: RG er ennå ung, bare 24, så det er ikke gitt at han ikke kan bli en toppspiller å få en GS eller to. Jfr Agassis come-back etter å ha vært et stykke ned på rankingen.
Men også teknisk: hva er best av enhånds og tohånds bckhnd? På klippet server jo RG bh-vinnere. Jeg synes slaget er rent og effektivt, ikke spesielt barokt, dvs. preget av unødig krims-krams i bevegelsen. Medgir at AR ikke presser RG med høy toppspinn a la Rafa, men spørsmålet om RGs backhand er mindre sårbar enn Roger Fs er interessant.
Helt enig med Åsmund her. Bare to ting: RG er ennå ung, bare 24, så det er ikke gitt at han ikke kan bli en toppspiller å få en GS eller to. Jfr Agassis come-back etter å ha vært et stykke ned på rankingen.
Men også teknisk: hva er best av enhånds og tohånds bckhnd? På klippet server jo RG bh-vinnere. Jeg synes slaget er rent og effektivt, ikke spesielt barokt, dvs. preget av unødig krims-krams i bevegelsen. Medgir at AR ikke presser RG med høy toppspinn a la Rafa, men spørsmålet om RGs backhand er mindre sårbar enn Roger Fs er interessant.
Kultspillere er et artig emne. En annen som dukker opp i minnet er Marcelo Rios.
Et legendarisk sitat om ham (muligens fra Steve Tignor): ‘When Marat Safin says you’ve wasted your talent, you know you’ve could have done better’.
For de som har glemt Rios, her er klipp fra en kamp mot Agassi i sistnevntes favoritturnering:
http://www.youtube.com/watch?v=ONznVs_KN8Y
@Anders Ekeland
På en måte et interessant spørsmål, på en annen side merker jeg at jeg egentlig ikke bryr meg om svaret. Antakelig fordi Gasquet er i en helt annen liga enn Federer. Det er uansett ikke backhanden hans som har forhindret ham fra å vinne Grand Slam for å si det sånn.
Det har vært diskutert i årevis på ulike nettforaer hvorvidt en enhåndsbackhand pr.def. ikke kan stå i mot Nadal på grus, og om Federer derfor vil være sjanseløs uansett hva han gjør med backhanden sin (det sees da bort i fra at Federer faktisk _har_ slått Nadal på grus i Hamburg og Madrid). Mange har i den forbindelse ment at en spiller som Gustavo Kuerten ikke ville hatt samme problemer som Federer på backhandsida.
@Knut
Når det gjelder kultspillere, kom jeg til å tenke på Nathalie Tauziat. Hun hadde en lang karriere, og la opp på begynnelsen av 2000-tallet. Hun hadde sine beste år på touren da hun hadde bikket 30. Dette var samtidig som Hingis, Williams-søstrene og Kournikova dominerte spaltene.
Tauziat var noe HELT annet. Hun så ikke spesielt atletisk ut (litt firkanta), var ikke så høy (165 cm), og spilte serve- og volleytennis med en racket som var veldig løst strenget. Hun virket alltid ganske gretten på banen, men jeg likte henne likevel.
Takk for tips – spesielt Rios – det å returnere en serve etter en 180 graders vridning står det respekt av. Synd at det er så dårlig kvalitet på en del av de gamle YouTube opptakene. Vollyene, drop-shot’ene – imponerende.
Kunne ikke helt se at Tauziat var så spesiell – hva var det hun utmerket seg med?
Takk for tips – spesielt Rios – det å returnere en serve etter en 180 graders vridning står det respekt av. Synd at det er så dårlig kvalitet på en del av de gamle YouTube opptakene. Vollyene, drop-shot’ene – imponerende.
Kunne ikke helt se at Tauziat var så spesiell – hva var det hun utmerket seg med?
Tauziat: Mest det at hun så ut til å spille en helt annen sport enn de unge jentene som kom inn da hun selv var på vei ut. Det anakronistiske ved henne.
Moro med kultspillere! Kultspillere bør helst være litt outsidere, som ikke gjør for stor suksess, og gjerne har snåle særtrekk. Begrepet kultspiller er en høyst subjektiv verdi, både i hva som skal ligge i begrepet og hvilke kriterier en spiller må oppfylle for å oppnå statusen. Men en meget god drøfting og passende spillere som havner i den kategorien! Er en del opp igjennom tidene, selv om jeg kun kjenner spillere fra 2000-tallet best. Morsomt at flere har med spillere lengre tilbake i tid! For min del er Monfils og Safin mine to store kultspillere ved siden av Gasquet. Dels på grunn av personlighet, spillerstil og «enterteinment». Tror nesten Monfils må stikke av med seieren: En showman og snål spiller. Moro å se afroen hans på fullt løp fremover når han løper opp stopp-baller, slår seg på brystet etter å ha smashet inn et poeng eller glir og sklier i poengene – selv på hardcourt!
Og så er det vel slik at noen kultspillere dukker opp etter hvert – på slutten av karrieren eller når de legger opp – uten at man tenker på det når de spiller. Det er like vanskelig å være profet i egen tid som i eget land.