Nok nostalgi nå

Morgenbladets journalist Håkon Gundersen skrev noe av det morsomste som har stått på trykk i norsk presse de siste par årene. Jeg kan ikke huske sist gang jeg lo mer av en artikkel i en norsk avis enn da jeg leste anmeldelsen av Harald Stanghelles biografi om VGs Olav Versto.

Anmeldelsen er bare kødd (boka finnes ikke), men driter ut de pompøse biografene og de enda mer pompøse biografiene noe helt voldsomt:

Med «Døden kan flamme som kornmo» – en tittel Stanghelle har hentet fra første strofe i Nordahl Griegs dikt «Det er de beste som dør» – har vi fått den første av biografiene om dem som kom etter, eller egentlig, om dem som kom etter dem som kom etter.

Og enda bedre:

Død, begravet, biografert. Når det gjelder Haakon Lie kunne det fra nå av ha blitt bare bekransninger. Slik blir det ikke. Det er Verstos store fortjeneste, men også Stanghelles fortjeneste, at dette emnet, altså Haakon Lie, partiet som ikke var noen søndagsskole, Kråkerøytalen, landsmøtet i 1967, også i fremtiden vil ha prioritet fremfor alle andre emner, om enn det kan synes uttømt. Vi ser nemlig nå at også våre helt unge fortsetter det viktige arbeidet med å sverte, rehabilitere, rive ned, bygge, for atter å skitne til, blankpolere og uansett bære frem, bildet av høvdingene.

Hvorfor denne omveien på tennisbloggen? Fordi jeg ser at det skal komme en hel bok om tennisåret 1980. Tittelen er hentet fra øverste patos-hylle: Epic: John McEnroe, Björn Borg and the greatest tennis season ever, av Matthew Cronin.

Jeg er møkk lei av McEnroe og Borg! Det er 31 år siden 1980. Jeg vet ikke hvor mange bøker som er skrevet om McEnroe og Borgs spesielle tvekamper, eller hvor mange spaltekilometre som er viet Wimbledon-finalen i 1980. For hvert år som går blir McEnroes volleyslag på denne tida enda mer spektakulære, Borgs steinansikt enda mer steinete osv.

Vet du en ting? Jeg har sett Wimbledon-finalen 1980 i sin helhet på DVD. Og selv om det var en nerve der, og spillerne viste at de var fantastiske idrettsmenn, ga det meg ikke så mye. Det er greia med sport versus f.eks film og musikk: I motsetning kunsten, blir idrett alltid bedre og bedre. Kanskje ikke i en rett kurve, men over tid blir nivået høyere og høyere. Det skyldes selvsagt ting utenfor spillerne, som utstyret. Men uansett: Wimbledon 1980 ser temmelig hjelpeløst ut sammenlignet med Federer og Nadals oppgjør.

Årene rundt 1980 er for tennisen det samme som oppvektsskildringer på 1960-tallet er for norsk litteratur: Noe vi tydeligvis aldri blir ferdige med. Spesielt John McEnroe har skapt seg en pensjonistkarriere ved å holde liv i epoken. Putt en femmer på McEnroe så kan han snakke i timevis om kampene mot Borg, hvor tom han følte seg da Borg la opp og om finalene de spilte.

Personlig er jeg lei. De spilte noen store kamper mot hverandre. De hadde ulik spillestil. Borg ble utbrent som 26-åring, McEnroe som 25-åring, og så overtok andre. Boka er nok midt i blinken for de som er ti år eldre enn meg og hadde et sterkere forhold til spillerne da de var aktive. Jeg har allerede fått min dose pompøsitet etter å ha lest omtalen på Amazon:

The epic 1980 Wimbledon final that ended with John McEnroe’s defeat by his idol, Bjorn Borg, is considered the greatest tennis match ever. The U.S. Open final later that year, when McEnroe got his revenge, is considered the greatest U.S. Open ever. These two matches marked McEnroe’s transformation from tennis player into an American icon, the high point of tennis’s gigantic leap into the national consciousness, and the beginning of Borg’s rapid and surprising decline. This book takes you back to that amazing summer at the height of the golden age of tennis.

Zzzz.

4 kommentarer til “Nok nostalgi nå

  1. Knut

    Er enig med deg i at grensen nærmer seg faretruende for hvor mye suppe som kan kokes på Borg vs. McEnroe. Men kvalitet satt til side tok det nærmere 30 år før tennisverden fikk se et tilsvarende rivaleri, og det har nok bidratt til antall hyllemeter med Borg & Mcenroe.

    Det er vel allerede skrevet en bok om kampen mellom Federer og Nadal i Wimbledon 2008, og jeg ser ikke bort i fra at antall bøker, filmer, dataspill, rockeoperaer, you name it, om Federer vs. Nadal de neste 30 årene vil gå Borg og McEnroe en høy gang. Sport lever av rivalerier, spesielt når forskjellene på rivalene er påtagelige: Bird vs. Magic, Dæhlie vs. Smirnov, Rangers vs. Celtics etc. etc.

    Glimrende skrevet av Gundersen, forresten.

    Svar
  2. Henning Simonsen

    Jeg minner om at McEnroe for fire (fem?) år siden vant (!) en ATP-turnering i double sammen med Jonas Björkman. Nivået i 1980 kan ikke ha vært såå dårlig. Gi Nadal og Federer treracketer med små hoder og se om tempoet blir like imponerende som vanlig..

    Svar
  3. Henning Simonsen

    Jeg minner om at McEnroe for fire (fem?) år siden vant (!) en ATP-turnering i double sammen med Jonas Björkman. Nivået i 1980 kan ikke ha vært såå dårlig. Gi Nadal og Federer treracketer med små hoder og se om tempoet blir like imponerende som vanlig..

    Svar
  4. Åsmund Innleggsforfatter

    @Henning Simonsen
    Jeg har tydeligvis formulert meg klønete. McEnroe og Borg var det ypperste av tennis da de spilte mot hverandre, og de ville vært store mestere uansett hvilken epoke de hadde spilt i. Det er nok å se på Connors for å skjønne det – han var i toppen fra tidlig 70-tall til tidlig 90-tall. Og McEnroe viser at han fortsatt har helt spesielle evner.

    Poenget mitt er at det er skrevet så ufattelig mye om McEnroe og Borg sine kamper, at det for meg er helt overflødig med enda en. Nå kommer det altså en hel bok om tennisåret 1980. Men, men, kanskje denne epoken i tennishistorien er som andre verdenskrig, noe vi aldri klarer å legge bak oss.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *