Februar er her, med alle sine små turneringer. Jeg kommer tilbake til dem om noen dager, men først må jeg skrive litt om Andre Agassi.
Amerikaneren blir innlemmet i tennisens Hall of Fame til sommeren. Det er selvsagt fullt fortjent. Mannen vant åtte Grand Slam-titler og var sportens mest kjente fjes i en årrekke.
Agassi spilte sin beste tennis i Australian Open, hvor han var ubeseiret 2000-03. (Han var skadet i 2002-turneringen.) Agassi vant i 1995 også. Sports Illustrated snakket med Agassi nylig, og Agassi leverer som alltid.
Jeg har sett Federer vinne Wimbledon og Australian Open med prikkfri tennis, og jeg har sett Nadals brutale behandling av motstanderne i French Open. Likevel: Agassis triumfer i Australia på 2000-tallet er nesten like imponerende.
Som så mange andre ting, liker jeg Agassi bedre i ettertid. Da han gjenoppsto som Trenings-Andre på slutten av 90-tallet, syntes jeg han spilte kjedelig tennis. Han satset ikke så mye, men akkurat nok til å få overtaket på motstanderen, nok til å kverne ham i stykker.
Det var på denne tiden han trente sammen med Brad Gilbert, en smart taktiker. Jeg ble provosert over at en så talentfull fyr som Agassi valgte å spille maskintennis. En slags Drillo-tennis hvor målet aldri var å briljere, bare vinne. Agassi hadde mer talent i seg enn Drillos, for å si det på den måten. Det var vanskelig å elske, men i ettertid virker det fornuftig.
Dette sier Agassi om suksessen i Australia:
First off, it was an environment that was well-suited for my game and the way I went about my game. It was always hot and it was always windy, and I was good heat player and I was a good wind player. I was good heat player because I typically — it wouldn’t be that case these days — but I typically controlled the point against most guys. If you can sort of have an advantage in every point as it relates to wear and tear, the more that you raise the elements, the more of an advantage you have, and that’s how I played the game. The wind never really disturbed me. It kind of enhanced my game because I was always thinking about different ways to play; when I was against the wind I could really flatten it out, and when I was with the wind I showed a lot of discipline to stay in control of the point just enough to make a guy work overtime.
Legg merke til de siste ordene: Agassi kontrollerte poengene slik at motstanderne måtte slite. I 2000 og 2001 møtte han henholdsvis Sampras og Rafter i semfinalene. Begge disse spilte god tennis, men Agassi vant i fem sett, i kamper hvor Sampras og Rafter ikke klarte å henge med i siste sett.
Agassis siste tittel i Australia kom i 2003, og han var latterlig overlegen. Okei, han møtte stort sett lavt rankede spillere, men var aldri truet.
Peter Bodo sa nylig at ingen kunn slått Djokovic slik han spilte i AO i år, men jeg tror en Agassi i 2000-03-form ville gitt ham sterk kamp.
Jeg synes ikke Djokovic var så overlegen at ingen kunne slått ham. Det tror jeg ikke noen topp-10 spiller er dum nok til å si. At ND vant fortjent er en annen sak, men f.eks. i semifinalen – så falt Federer for eget grep. Han burde ha tatt andre sett – med 5-2, og bør unngå å bli brutt direkte tilbake.
Men det er helt tydelig at de andre spillerne har utviklet strategier mot Federers spillestill – læring rett og slett. Og Federer ser ut til å bli litt for utålmodig når han er i ferd med å snu kampen.
Men den semi’en – med 7-5, 7-5, 6-4 – kunne godt ha tippet andre veien. Det var ikke helt tilfeldig at den ikke gjorde det for Federer hadde mange backhand misser – for nå har alle lært at de må kjøre RF inn i backhandvekslinger og håpe at han gjør feil.
Men at ingen kunne slått ND – er altfor bombastisk og for lite analytisk.
Jeg synes ikke Djokovic var så overlegen at ingen kunne slått ham. Det tror jeg ikke noen topp-10 spiller er dum nok til å si. At ND vant fortjent er en annen sak, men f.eks. i semifinalen – så falt Federer for eget grep. Han burde ha tatt andre sett – med 5-2, og bør unngå å bli brutt direkte tilbake.
Men det er helt tydelig at de andre spillerne har utviklet strategier mot Federers spillestill – læring rett og slett. Og Federer ser ut til å bli litt for utålmodig når han er i ferd med å snu kampen.
Men den semi’en – med 7-5, 7-5, 6-4 – kunne godt ha tippet andre veien. Det var ikke helt tilfeldig at den ikke gjorde det for Federer hadde mange backhand misser – for nå har alle lært at de må kjøre RF inn i backhandvekslinger og håpe at han gjør feil.
Men at ingen kunne slått ND – er altfor bombastisk og for lite analytisk.
@anders
Helt enig med deg. Syns jeg har hørt dette før. Etter en sterk turnering er det vel vanlig at folk drar fram de største ordene, i ren begeistring.