Et nytt andyklimaks

Denne saken handler om Australian OpenAndy Murray har nå spilt tre Grand Slam-finaler og tapt alle. Ja, han har ikke vunnet så mye som et sett i noen av dem. Slikt er nødt å gjøre noe med skotten. Når han i tillegg spiller en kraftkrevende, barokk kontringstennis, melder et spørsmål seg: Hvor lenge orker han å holde på?

Jeg sier ikke at Murray kommer til å legge opp, men jeg lukter en Hewitt-knekk på karrieren. Hewitt var rask og god på defensiven, og returnerte serve godt. Ikke ulikt Murray, med andre ord. Men årene og spillestilen ble Hewitts bane, og nå er han bare nok en spiller på ATP-touren.

Forskjellen mellom Hewitt og Murray er at Hewitt benyttet sine beste år godt: Han vant US Open i 2001 og Wimbledon i 2002, i årene mellom Sampras/Agassi-generasjonen og Federers modning. Murray har både Nadal og Federer å hanskes med i sine beste år. Pluss Djokovic, som var motstander i dag. Det må svi for Murray at selv om han unngikk Federer og Nadal i finalen, var han helt uten sjanse.

Semifinalen mot Ferrer har nok tappet Murray for en del krefter, og kanskje ble han skadet der. Men alvorlig talt: Murray spilte tre korte kamper først i turneringen, før det ble fire sett mot Dolgopolov og Ferrer. Hvis det er et utmattende kampprogram, kommer Murray aldri til å vinne Grand Slam-titler.

Familiære forpliktelser gjorde at jeg bare så deler av dagens finale. Djokovic har et helt annet uttrykk nå enn for ett år siden. Han dekket flankene godt, og ga aldri Murray noe å jobbe med. Murray virket ukomfortabel på alle måter, og slo ville feil som tydet på nerver og rådvilhet.

Peter Bodo (tennis.com) er uvanlig krass:

Not everyone expected Murray to win, not the way Djokovic has been pounding opponents into oblivion. But everyone expected Murray to fight, compete, contend—to work some of his patented, defensive, anti-tennis magic. It was not to be; Murray yielded a pro-forma break at 4-5 in the first set, while he was still playing a solid if not superior game based on defense and quick counter-thrusts. But once Djokovic won the set, almost all resistance vanished.

Steve Tignors rapport leser du her.

Akkurat nå er det vanskelig å se for seg Andy Murray som framtidig Grand Slam-vinner.

Dette var Djokovics andre tittel i Australian Open. Den første kom i 2008. Ikke mange andre har et så langt opphold mellom Grand Slam-tittel nummer 1 og 2. Tror Safin er den mannen med lengst mellomrom, fra US Open 2000 til Australian Open 2005.

Forfatter: Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger.

9 kommentarer til «Et nytt andyklimaks»

  1. Hadde Djokovic som favoritt i dag, men trodde likevel det ville bli enn jevnere match enn det ble. I perioder spilte Andy Murray dårlig. Han virket ukonsentrert og nervøs. Hver gang han kom seg inn i matchen på et vis var Djokovic der og satte skotten på plass.

    Nå lurer jeg på om Murray noen gang greier å vinne en Grand Slam. Ser ut for at han er en spiller for de nest største anledninger. Han spiller alltid bra i de innledende kmapene, men når han så møter en av de beste er det som han har en sperre og spillet blir deretter.

    Som motstykke var det kjekt å se Nole i dag. Han var overalt på banen og gjorde en skikkelig god match. Blir spennende å se han utover vinteren og våren.

  2. Nå er jeg en fersk entusiast, men å snakke om andyklimaks virker helt overdrevet på meg. Alle som har spilt så mye som en tenniskamp vet hvor vanskelig det er å hente ut sitt potensiale. Spesielt når motstanderen Djokovic kjenner deg ut og inn.

    Dette er et «knivseggproblem», dvs. det gjelder å få et overtak – og så er det gjort. Man får spille på sine betingelser. Har ikke selv Federer blitt knust av Nadal i 2008 6-1, 6-3, 6-0.

    Jeg har sett Clijsters tape første sett 0-6 – og vinne matchern.

    Å snakke om Andyklimaks uten analyse av spillet – grenser til ukvalifisert impulsiv, synsing, som man må ete i seg neste gang når Murray «knuser» Djokovic. Heldigvis har spillerne selv et mye mer realistisk syn på hvilke konklusjoner en kan trekke av slike seire/nederlag.

    At Djokovic gjorde akkurat det Will H. på FyzzyYellowBalls sa han måtte gjøre – presse Murray 2 m. bak grunnlinja – er mye mer innsiktsfullt enn gnål om andyklimas. Billig ordspill.

    Jeg synes at det sitatet som passer best for kampen – og Djokovic mot Federer er Sampras om at «When people start hitting the lines – you loose». Og til NDs ære skal dt sies at han var veldig god på å ligge tett på linjene i årets AO. Så vant han da også.

  3. Nå er jeg en fersk entusiast, men å snakke om andyklimaks virker helt overdrevet på meg. Alle som har spilt så mye som en tenniskamp vet hvor vanskelig det er å hente ut sitt potensiale. Spesielt når motstanderen Djokovic kjenner deg ut og inn.

    Dette er et «knivseggproblem», dvs. det gjelder å få et overtak – og så er det gjort. Man får spille på sine betingelser. Har ikke selv Federer blitt knust av Nadal i 2008 6-1, 6-3, 6-0.

    Jeg har sett Clijsters tape første sett 0-6 – og vinne matchern.

    Å snakke om Andyklimaks uten analyse av spillet – grenser til ukvalifisert impulsiv, synsing, som man må ete i seg neste gang når Murray «knuser» Djokovic. Heldigvis har spillerne selv et mye mer realistisk syn på hvilke konklusjoner en kan trekke av slike seire/nederlag.

    At Djokovic gjorde akkurat det Will H. på FyzzyYellowBalls sa han måtte gjøre – presse Murray 2 m. bak grunnlinja – er mye mer innsiktsfullt enn gnål om andyklimas. Billig ordspill.

    Jeg synes at det sitatet som passer best for kampen – og Djokovic mot Federer er Sampras om at «When people start hitting the lines – you loose». Og til NDs ære skal dt sies at han var veldig god på å ligge tett på linjene i årets AO. Så vant han da også.

  4. @Anders Ekeland
    Selvsagt er det et billig ordspill med andyklimaks, og du kan godt kalle det gnål, selv om jeg trodde gnål var masing (andyklimaks er nevnt 1 gang i artikkelen).

    Murray:
    – spiller i sin tredje Grand Slam-finale, uten å ha vunnet et sett i noen av dem
    – slår 21 vinnere og 47 upressede feil på tre sett
    – tapte serven sju ganger på tre sett

    Det er selvsagt vanskelig å hente ut potensialet sitt. Når Murray er så langt fra å klare det som han var i finalen, må det være lov å kalle det et antiklimaks. Finalen er tross alt den viktigste kampen i en turnering.

  5. Agassi tapte også sine tre første GS-finaler, om det er noen trøst for Murray.

    Jeg er enig med Åsmund i at det bør bekymre Murray stort at selv med Federer og Nadal ute av veien er han ikke noe nærmere en GS-tittel enn han var i USO2008. Og det til tross for at han har forbedret seg mye på flere områder siden den gang (2.serve, CC-forehand etc.).
    Det taler heller ikke til skottens fordel at han innimellom kan ryke ut i tidlige runder på favorittunderlaget mot spillere han bør slå om han sikter mot en GS-tittel (Wawrinka, Cilic, Verdasco).

    Djokovic på sin side spilte en solid turnering og jeg tror ikke han stopper på 2 GS-titler. Så mange flere tror jeg ikke det blir for AO viste at de yngre spillerne er på vei opp og frem.

  6. Det er illevarslene at Murray taper den tredje Grand Slam-finalen. Eller, kanskje ikke det at han taper, men måten tapet kom på. Han burde hatt mer gnist og offervilje i en kamp som dette, og det hadde han ikke. Hvorfor skal han da få det til neste gang han kommer i en GS-finale, når han har skuffet like mye hver gang? Jeg tar ikke bort det faktum at motstanderene har spilt godt mot ham, men i alle de tre nevnte finalene har han spilt langt under pari. Iallfall sammenlignet med toppnivået han kan vise.

    Han var jo ikke i nærheten på søndag, på samme måte som han ikke var det mot fjor og i US Open 2008. Ikke ett sett på tre finaler bør jo få enhver mental trener til å gni seg i hendene i håp om å få jobben. Fordi da sitter det i hodet , og ikke bare i hendene. Hvordan skal han få ut sitt aller beste i finalen og prestere maks? Sammen med stort sett alle bristiske lag og utøvere presterer de aldri når det gjelder som mest. Tennis er som all idrett, men kanskje i ekstra stor grad siden det er en enmannsport hvor du er alene på banen, en mental prøvelse. Det er skjøre saker, og tennis er en brutal sport.

    Det mentale later til å være problemet. Mentale sperrer og utrygghet som har kommet etter at et par negative bekreftelser. Marginer og mentalitet er det vanskelig å «bestemme over «hvis tidligere selvtillit går over til negativt fokus. Samtidig er han jo idrettstjerne i verdens verste «land», den britiske hypen og overdramatiseringen er jo til å få pusten fra enhver, og du skal ikke se bort ifra at det forsterker det mentale i negativt retning. Ingen steder er bedre til å hause opp og bygge opp forventingene som i Storbritania, og samtidig slakte og lage fiaskoer i beste sarkastiske stil om det går dårlig. Bare spør John Terry, Frank Lampard og Fabio Capello…

    Ellers digger jeg de engelske sitatene og linkene du viser til! Mye interessant lesning, og samtidig god engelsktrening å lese. Herlig.

  7. – Enig i at «gnål» var å ta litt hardt i. Poenget er at man dramatisere for mye og analyserer for lite. Tenk bare på Goran Ivanisevic – tre tapte Wimb. finaler – og til dags dato den eneste som har vunnet Wimb. som wild card!

    Eller Roddick – antiklimaks? Eller Safin – det var – og er langt mellom drammene (slamene) for dem også.

    Jeg er enig i at tennis har et viktig *taktisk* aspekt, men misliker å kalle det «mental styrke». Murray er mentalt mer enn sterk nok, men valgte han riktig taktikk mot Djokovic? Og hvis man bommer taktisk – så kan enhver se litt tafatt og motløs ut.

    Tenk på Dementieva – som aldri klarte en GS, men holdt seg i ti nesten år blant de 10 beste. Mye viktigere og lærerikt å tenke på hva hun ikke gjorde riktig en å snakke alment om mental styrke.

    Jeg mener det er en fair sjanse for at Murray tar en to, tre GS’er. Jeg synes han har vist vilje til å utvikle spillet sitt – og det er helt avgjørende.

  8. – Enig i at «gnål» var å ta litt hardt i. Poenget er at man dramatisere for mye og analyserer for lite. Tenk bare på Goran Ivanisevic – tre tapte Wimb. finaler – og til dags dato den eneste som har vunnet Wimb. som wild card!

    Eller Roddick – antiklimaks? Eller Safin – det var – og er langt mellom drammene (slamene) for dem også.

    Jeg er enig i at tennis har et viktig *taktisk* aspekt, men misliker å kalle det «mental styrke». Murray er mentalt mer enn sterk nok, men valgte han riktig taktikk mot Djokovic? Og hvis man bommer taktisk – så kan enhver se litt tafatt og motløs ut.

    Tenk på Dementieva – som aldri klarte en GS, men holdt seg i ti nesten år blant de 10 beste. Mye viktigere og lærerikt å tenke på hva hun ikke gjorde riktig en å snakke alment om mental styrke.

    Jeg mener det er en fair sjanse for at Murray tar en to, tre GS’er. Jeg synes han har vist vilje til å utvikle spillet sitt – og det er helt avgjørende.

  9. @anders
    Jeg tipper Murray, og ikke minst fansen hans, sikter høyere enn den ene slammen Ivanisevic og Roddick fikk.

    Og dessuten: Ivanisevic var 6-12 mot hovedrivalen Sampras og Roddick er 2-20 mot Federer. De kunne m.a.o. ikke regne med å slå dem – i hvertfall ikke i en GS-finale. Likevel spilte de 5-settere mot dem i Wimbledon.

    Murray har 8-6 mot Federer, har slått Nadal i hhv. SF og QF i slam på hard-court og hadde vunnet de tre siste kampene mot Djokovic. Likevel taper han i strake sett – for tredje gang.

    Jeg synes derfor han har all mulig grunn til å være skuffet, samt å stille seg spørsmålet om han noensinne vil vinne noen slam. Selvsagt vil han fortsatt ha muligheten, og jeg er enig i at vilje til egenutvikling er klart positivt. Men det er vanskelig å mene at mulighetene hans har blitt større de siste to årene.

    Selv om Murray har utrettet langt mer er det fristende å sammenlikne med Davydenko: han kan raske med seg masterstitler, gjerne også et mastersluttspill, men er rett og slett ikke best når det virkelig gjelder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *