Tennis i litteraturen

Jeg er brødrene Walker - bokTennis er en såpass liten del av den norsk kollektive bevisstheten at jeg alltid sperrer opp øynene når sporten dukker opp i bøker. Karl Ove Knausgård har en nydelig passasje om sitt barndomsforhold til John McEnroe i Min kamp 3.

I dag fant jeg et lite tennisinnslag i Jan Kjærstads Jeg er brødrene Walker.


Et av høydepunktene i Kjærstads Wergeland-trilogi (1993-99) er hovedpersonens tenniskamp mot svigerfaren. Kampen er, i sann Kjærstad-ånd, ikke bare ett kapittel, men dukker opp bit for bit i flere kapitler. Jeg skal ikke røpe utfallet.

Det mest pirrende med denne tenniskampen er oppladningen. Jonas Wergeland får instruksjoner av selveste Finn Søhol før kampen. Wergeland har aldri spilt tennis, men føler han må vinne mot svigerfaren, som på sin side er en solid tennisspiller. De har et anstrengt forhold, som du kanskje har skjønt.

Søhols oppskrift: Wergeland må lære seg å serve, for i en ballveksling vil ikke en ukyndig tennisspiller ha en sjanse. Wergeland må holde serven sin, og håpe at han kan klare å bryte svigerfaren én gang. (Har Pete Sampras lest Jan Kjærstad?)

Wergeland begynner å bygge opp serven sin, bevegelse for bevegelse. Jeg regner med at Kjærstad har researchet dette, og det høres fornuftig ut å trene kun på serve dersom man aldri har spilt tennis. Det er det eneste slaget man har fullstendig kontroll over i en tenniskamp. Resten kan du lese selv, som de sa i God bok på 80-tallet.

Tennis dukker opp igjen i Kjærstads nyeste roman, Jeg er brødrene Walker (2008). Fra side 64:

Nathan spiller tennis. Jeg har hørt naboer fleipe og si det er fordi han heter Borg. Han blir et par gram agreaggressiv da. Jeg har spilt tennis lenger enn Björn Borg, skryter han. Det er jeg som er tennisspilleren Borg. Så smiler han. Nathan har et vinnende smil, sier mor alltid.

Jeg har aldri spilt tennis. Det jeg vet om tennis har jeg lært foran TV-skjermen inne hos Simon og Andreas. For herr Borg har overføringene fra det åpne franske mesterskapet og Wimbledon vært som julaftener i sommerhalvåret. Da Björn Borg for noen år siden vant sin FEMTE Wimbledon-tittel på rad, ble Nathan tullerusk av glede, han omfavnet TV-apparatet og gråt. Jeg tror den juni-dagen for ham er viktigere enn datoen for månelandingen. Han var i perlehumør og begynte å erte meg fordi vi nordmenn ikke hadde noen gode tennisspillere. Sier ikke det alt om Norge, ropte han så selv naboene måtte høre det. Simon og Andreas fikk ti kroner hver til is. Ellers har de nesten aldri lommepenger.

Har du andre eksempler på tennis i norsk litteratur?

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

7 kommentarer

  1. Morsomt det der. Herlig skildringer om ballvekslingene fra Kjærstads penn. Bøkene hans har alltid stått i hylla, men jeg har bare skummet gjennom noen av bøkene, og det eneste jeg kan huske er faktisk de imponerende beskrivelsene av de intense slagutvekslingene. Fikk lyst til å spille tennis, faktisk. Kan kanskje også anbefales som motivasjon hvis noen har mistet spillelysten.

  2. Kan ikke huske og ha lest noe om tennis i norske bøker. Men litt off topic oppdaget jeg en veldig god film nylig som hadde ørlite tennistema. The Boys Are Back med Clive Owen fra 2009. En knall dramafilm fra Australia. Owen spiller sportsjournalist som blir sendt for å dekke Australian Open. Vi får se litt fra tribuneplass når han dekker en Serena Williams kamp. Han skriver også litt om Nadal også såvidt jeg husker. Filmen finnes på leie og kjøp her i Norge og anbefales. Her er traileren:

    http://www.youtube.com/watch?v=HF7NACi5qOw

  3. @Marat
    Jeg leste om igjen Kjærstads tenniskamp i går, rett før julemiddagen. Den står seg godt.

    Synes det forteller litt om Kjærstads grundighet at når svigerfaren skal kommentere Jonas Wergelands gode serving, er det ikke en typisk spiller som McEnroe, Borg eller Connors som blir trukket fram. Nei, svigerfaren sammmenligner Wergeland med Roscoe Tanner!

  4. Roscoe Tanner sin serve, er vel helt ulik alle andre.
    Mens de fleste tennisspilleres variasjon går mer på høyre/venstre hånd og treff punktet på ballen, og derav spinn,
    så slo R.T. ballen på vei opp, i oppkastet. Man øker farten på serven betraktelig, men det er veldig krevende for skulderen. Personlig så følte jeg at kontrollen også ble betraktelig dårligere.
    Ellers, så ønsker jeg bloggen god jul og takk for mye bra stoff..

  5. @Odd-Egil
    Jeg har aldri skjønt hvorfor noen spillere kaster ballen så høyt når de server. Lendl, Hrbaty, Graf. En ball vil jo få større fart nedover, jo større høyder den faller fra. (Er det ikke sånn, dere som kan naturfag?) Dermed vil det også være vanskeligere å treffe den godt, vinden kan ta tak i den og det er vanskeligere å være nøyaktig når noe skal kastes langt.

    Men Tanner var kanskje litt ekstrem andre veien…

  6. En fordel med å kaste høyt er visstnok at man rekker å gå dypere med føttene, slik at man generer kraft på den måten. Dette vet jeg ikke selv, men så Djokovic nevne det på tv en gang. Men det er sikkert mange momenter som spiller inn. Roddick kaster vel f. eks ikke særlig høyt og han server jo brukbart.

  7. Ja, er vel noen fordeler og ulemper både med høyt og «lavt» oppkast. Man kommer sikkert litt dypere ned og rekker å få bedre spenn om man kaster ballen høyere, men tilsvarende krevende å treffe den presist. Spesielt hvis det er utendørs og vind og sol. For dem som ikke spiller ATP hver helg er vel et ganske lavt oppkast det letteste for god timing, som er det viktigste i tennis. Vil tro det krever mer trening å få innarbeidet en god serve med høyt oppkast enn med «lavt». Det blir mer som skal stemme, rett og slett.

    Men det er jo veldig mange servestiler, så det er vel ingen fasitsvar på sånt som så mye annet her i verden. Artig detalj fra Kjærstad om Tanner.

Legg igjen en kommentar til Odd-Egil Avbryt svar