Den store urealiserte Gasquet? Tja.

Dagens store kamp var førsterunden mellom Gasquet og Murray. Gasquet kom til Paris med en tittel fra Nice i forrrige uke i baklommen. Murray har slitt etter finaletapet mot Federer i Australia i januar.

Jeg så en del av det andre settet. Mot slutten av det settet begynte Murray å henge med hodet og riste på den ene foten mellom poengene. Men, som Peter Bodo skriver, «Murray appears to have been born tired», og klarte å komme tilbake og vinne de tre neste settene. Selv om Murray er fjerdeseedet i turneringen, er dette et stort tilbakeslag for Gasquet, som er en mer naturlig grusspiller enn skotten. Og Gasquet er i form, som han viste i Nice.

Bodo kaller Gasquet for The great unrealized (Den store som aldri ble noe av, eller noe sånt?). Ikke minst franskmennene har alltid hatt store forventninger til Gasquet, som Steve Tignor skriver i sin kamprapport:

As a kid, the Frenchman, who this Saturday won his first tournament in three years before losing in a predictable five sets to Andy Murray today, was featured on the cover of the country’s national tennis magazine under this headline: “Richard G: The champion that France awaits?” He was 9 years old. Notice that he wasn’t the “next big thing” or “hope for the future.” France was waiting, presumably with impatience, for Gasquet to grow up.

Mange mener Gasquet burde hatt en bedre karriere basert på talentet hans, og jeg ser poenget. Gasquet er en spiller det er lett å forelske seg i. Han satser stort og har en tøff enhåndsbackhand. Gasquet appellerer til alle tennisestetikere – og dem er det mange av – som innerst inne mener det burde vært stilpoeng, og at en praktfull enhåndsbackhand ned langs linjen er like mye verdt som to dobbeltfeil og en forehand i nettet.

Men sånn er ikke denne sporten, og talent er mer enn vakre slag. Jeg har ennå ikke hørt om noen som snakker like henført om Andy Murrays slag som andre gjør om Gasquets, men det betyr ingenting så lenge Murray vinner flere kamper. Tennis handler om å vinne kamper, uansett hvordan det skjer.

Noen vil kanskje si det er typisk fransk dette, med spillere som har mye talent, men ikke vinner de store titlene (som f.eks Leconte og Santoro, og Mauresmo fram til 2006). Jeg vet ikke om det stemmer, for franskmennene har også hatt slitere som har fått maks ut av karrierene sine (som f.eks Clement).

Det må være frustrerende for en mann med så mye tennis i kroppen som Gasquet, å ikke få det ut slik han vet han kan. Federer hadde det på samme måten fram til sin første Wimbledon-triumf i 2003. Federers fordel i forhold til Gasquet var at Sveits er et lite land med små tennistradisjoner, mens Gasquet har 60 millioner franskmenns forventning på skuldrene når han entrer banene på Roland Garros.

Bildet: Richard Gasquet.

[picappgallerysingle id=»8901503″]

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

6 kommentarer

  1. Jeg synes Gasquet tapte helt forventet i denne kampen, og noe annet kan man heller ikke forvente. Da må man i alle fall skylde på seg selv som klarer å forvente noe mer av ham.

    Jeg mener Gasquet kunne fått mer ut av talentet sitt, men de som bruker tapet hans i går som et påskudd for å bekrefte hans posisjon som en «nesten-spiller» blir en søkt slutning. Gasquet har alltid lidd under overdrevne forventninger, og det er ikke hans feil, men de som har et urealistisk bilde av ham.

    Det er imidlertid lett for at lista legges høyt når han har et vanvittig talent kombinert med tidlig debut i media. Da kan fallhøyden bli stor. Mange lar seg blende av hans estetiske slagreportorar og eleganse. Publikum og pressen elsker og opphøyer det, men du kommer ikke langt med den type egenskaper hvis ikke de taktiske, mentale og fysiske ferdighetene ligger i bunn. Hos Gasquet gjør det ikke det. Det mentale har han blitt bedre på, men i kampen mot Murray manglet minst både taktisk- og fysisk styrke.

    Samtidig tror jeg mange ikke innser hvor tøft det er å ta steget opp blant de aller beste, med andre ord blant topp ti, i verdens mest profesjonelle individuelle idrett. De som mener han har havnet på talenthaugens søppeldynge tar feil, fordi han har oppnådd så mye som tennisspiller at det blir en urettferdig dom.

    Likevel er det ingen tvil om at han kunne stablisert seg blant topp ti, men det er mange som har hatt talentet, men som har manglet det andre. Holdninger og viljestyrke slår talent hver gang. Ferrer og Davydenko er bevis på hvor langt «gjennomsnittstalentet» kan nå. Spillere som Gasquet og Monflis er eksempler på spillere som har potensialet, men som er svært variable i prestasjonene. I næringslivet snakkes det om «the fat cat syndrome», en tilstand av at noen har det for godt, har for lite krav fra omgivelsene og har en likegyldig holdning til å satse og oppnå mål. Jeg har en følelse av noen av franskmennene lider av det, og jeg tror Gasquets fortid som barnestjerne kan ha forsterket hans «stagnasjon».

    Detaljer er viktig for å lykkes i toppidretten. Fysisk styrke går under der, selv om å være en 24-timersutøver, ha riktig kosthold, restutisjon og hvile er det som oftest er forbindes med det. Tydeligvis ikke for franskmenn, som jeg stadig under på hvorfo blir så fort slitne? Toppidrettsutøvere er nettopp toppidrettsutøvere, og kondisen bør aldri være et ankepunkt…

  2. @Marat
    Helt enig – et forventet tap. ‘Story of Gasquet’s life’ det her. Han tapte tilsvarende mot Murray i Wimbledon 2008 og i de to siste AO har han også tapt etter å ha ledet 2-0 i sett. På bakgrunn av denne begredelige statistikken er det helt ufattelig at han valgte å lade opp til FO med å spille Nice samt en challenger uka før. 10 kamper i beina før han skal ut i en Grand Slam = ikke spesielt smart.
    Men at det er artig å se ham spille er det ingen tvil om.

    Jeg mener pila til Murray peker rett oppover. Han spilte en bra kamp mot Ferrer i Madrid og ville slått de fleste andre den kvelden. Trekningen frem mot semifinalen er også overkommelig for ham.

    Ingen spesielle høydepunkter i dag slik jeg ser det. Mest spennende er om Nadals motstander får noen games og om Roddick overlever første runde.

  3. Takk, Åsmund. Gode poenger.

    Helt enig i at det neppe var lurt av Gasquet å spille så mye i forkant av FO, men med tanke på utøvere i Tour de France, Olav Tuftes treningsmengder og de som er på topp i langrenn og andre utholdenhetsidretter synes jeg han likevel burde holdt bedre. Sikkert dårlig timing av ham i forkant, men jeg synes det er rart at så mange av de franske gutta fortere blir mer sliten enn motstanderen? Og det har vel sammenheng med at de gjerne ikke kommer lenger enn til kvartfinalen, selv om ofte spillere som Tsonga og Monfils ser veldig overbevisende ut i starten… Stabiliteten er ikke helt der, og jeg synes det kan virke som det er like mye fysikken som hindrer dem som tennisferdighetene, fordi de er store og underholdene talenter.

  4. @Åsmund
    Det er sant. All ære til Gasquet for den snuoperasjonen. Når det er sagt er nok ikke en 5-setter i Wimbledon mot Roddick like utmattende som 5 sett mot Murray på grus.

    Jeg så forleden en interessant statistikk over antall slag pr. ballveksling for en gitt turnering (husker dessverre ikke hvilken) for hhv. nå, 10 og 20 år siden. Husker selvsagt ikke hvor jeg så dette, men trenden var tydelig på at ballvekslingene blir lengre og lengre. Så det er nok ikke like enkelt som før å spille turnering hver uke slik Gasquet forsøker seg på nå. Og Connors rekord i antall turneringsseire overlever nok også dette århundret.

Legg igjen en kommentar