For ti år siden var svenske Andreas Vinciguerra en del av den samme fremadstormende generasjonen som Safin og Federer. Svensken (med italienske aner) var en hengslete keivhendt spiller som det var gøy å se på.
Så vidt jeg husker, manglet han litt kraft for å vinne kamper mot de beste. (Vinciguerra-Rios dukket opp da jeg så gjennom noen gamle videokassetter for et drøyt år siden. Den havnet på fyllinga.)
Vinciguerra var som best ranket 33, og vant sin eneste turnering i 2000 i København. Der slo han en sterk gjeng: Christophe Rochus, Rainer Schüttler, Martin Damm, Marat Safin og Magnus Larsson.
Nå er Vinciguerra tilbake i rampelyset, som deltaker på Sveriges Davis Cup-lag mot Israel denne helgen. Det store krøllete håret er borte. Mats Wilander er som kjent sjef for svenskenes DC-lag i år. Hvis det var en spiller som hadde likt å spille for fulle tribuner igjen, så er det Vinciguerra. Men svenskene spiller som kjent mot Israel for tomme tribuner, på grunn av frykt for bråk. Tennispøbelen er jo en velkjent bande.
Aftonbladet har en fin sak om Vinciguerra, les den.