Jeg hadde et par ledige timer midt på dagen i dag, og svingte innom Stavangers eminente bibliotek. Tennis-seksjonen der er ganske utdatert, og de gamle bøkene som faktisk finnes der, er ikke så interessante. Likevel ble jeg sittende å ble i en dansk instruksjonsbok. Jeg husker ikke tittelen.
Jeg bladde fram til kaptittlet om taktikk. Der var det mange gode, og velkjente råd: Prøv å utnytte motstanderens svakhet, vær tålmodig, spill som regel diagonalt pga lavere nett og bedre sikkerhetsmarginer osv.
I et avsnitt kom jeg over en interessant teori: Boken trekker fram Björn Borg og Mats Wilander som to spillere som baserte seg på sikkerhet, slå mange baller over nettet og basere seg på motstanderens feil. Det er for så vidt en observasjon jeg er enig i. Videre hevdet boken at nettopp denne spillestilen var en grunn til at Wilander og Borg ga seg med topptennis tidlig – de var mentalt utslitt av å spille kamp etter kamp med denne krevende taktikken. (Borg ha seg i 1982 som 26-åring, mens Wilander logget ut mentalt etter 1988, da han vant tre av fire Grand Slam-turneringer som 24-åring).
Boken peker på McEnroe som et eksempel i motsatt retning: Han spilte lenge fordi han hadde en spillestil som var mer basert på kreativitet og mindre på metodisk prosenttennis. Spillestilen kjedet ham ikke over tid, slik boken mener var tilfellet med Borg og Wilander.
Hvor riktig er denne teorien? Jeg tror nok det kan være noe i den. Samtidig var jo Wilander og Borg spillere som slo gjenom veldig tidlig, og ble tidligere mentalt utbrent av den grunn. Jeg tror begge var 18 da de vant sine første Grand Slam-titler.
Det er noe i det.
Etter min mening er det ikke de mental utbrent, men de fysisk utbrente som gir seg. Det er sjelden spillere legger opp fordi de ikke vil, det er fordi kroppen ikke vil eller kan mer.
Grusspesialister er kjent for å ha den spillestilen som er krevende og tyngst for kroppen. Mange gode grusspillere har en kort topperiode. Det er mange eksempler: Coria, Gaudio, Ferrero.
De legger kanskje ikke opp, men har et eller to toppår, men får så en stor nedgang. Ser man på finalister over French Open ser man at det er mange forskjellige vinnere, i stedet for mange seire på rad. Grunnen til at få trodde Nadal kunne vinne mange French Open er at få har greid det før. Agassi vant 4 AO, Sampras 7 WB og 4 US. Før Nadal må man helt tilbake til Borg for å se en spiller som vant mer enn tre titler i RG.
Jeg mener forfatteren tar ganske feil i at det er mental utbrenthet og det er få eksempler på at det er slik.
Interessant lesning og ditto tilsvar fra Victior! Det er absolutt et poeng i dette med spillestil. En mer monoton spillestil har ikke samme holdbarhet enn en som spiller «carpe diem» og er en større GSG-spiller – «går’e så går’e». Det vil by på flere taktiske momentumer og utfordringer enn å gå etter den «samme» hver gang. Tilpasse seg motstanderen (og kampen) blir vel også stadig viktigere og viktigere i dagens tennis, kanskje noe av grunnen til at vi ser mindre av det i dag. Ellers var det vel like mye motivasjonen som var et aber for Borg som mentalt utslitthet. Da han ikke lenger vant, så han ikke vitsen med å drive med tennis lenger – og mistet den berømmelige «gløden». Det kan naturligvis komme nettopp på grunn av at han kan ha blitt mentalt utladet etter taktikken han fulgte, men jeg tror det ikke skal overdrives.
Det stilles stadig spørsmålstegn ved hvor lenge Nadal kan holde på med sin spillestil og fortsette å vinne turneringer. Foreløpig har han ikke vist tegn til å resignere.
Det er næmest opplest og vedtatt at grusspillere og «grunnlinjespillere» oftest har en kortest topperiode. Det er noe tyngere for kroppen å ha en spillestill rettet mot det, men jeg tror det ikke har altfor mye å si. Jeg tror det går vel så mye på hvor sterk motivasjonen er, hvor gjennomtrent man er og faktorer som for eksempel marginer.
Nivået varierer fra kamp til kamp – og det er få som klarer å holde et stabilt bra nivå. Federer må være unntaket som bekrefter regelen, og Nadal er på vei, mens mange av de andre på topp ti og i siktet over kan være alt fra toppklasse til dårlige. Nivået på de spillerne som spiller på høyt internasjonalt nivå er mye jevnere enn det som gjenspeiles i media, med overglorifisering og mediatekke.
En spiller blant topp 100-50 kan spille en kamp mot en ned mot topp 20 og nedover uten å gjøre seg bort, og en og annen gang sikkert «runde» spilleren flere ganger også. Om de kan være stabilt solide på et sånt nivå er en helt annen sak. Det tror jeg ikke bare gjelder grusspillere og dem med «belastende» spillestil. Og de med mest erfaring (fra riktig nivå), som er akkurat det lille hakket bedre enn mange av de andre, har mindre risiko for å falle igjennom på grunn av nerver, usikkerhet på om de holder nivået eller hva som helst. Sågar Erling Tveit kom til 7-5 mot Verdasco i Båstad for over ett år siden – sensasjonmannen som overrasket en hel tennisverden med å nesten gå til finalen i AO. Heldigvis spilles ingen tenniskamper på papiret.
Går det forresten an å endre innleggene sine etter å ha postet dem? Har hatt noen skrivefeil og slurv der det har gått litt for fort.
Ellers takk for en suveren side om tennis – på norsk!
Oppdatert og mye bra stoff og statistikk! Glad for at vi har ildsjeler som drar i gang sider som dette. Cred!
For å gå tilbake til emne: Wilander spilte før jeg visste hva tennis var, men er det altså sikkert at det var den mentale utladningen og ikke for eksempel skader eller motivasjon som var grunnen til at han ga seg så tidlig – siden det virker som boka var ganske bastant? Kanskje en kombinasjon av begge deler? Endog er dette med spillestil absolutt et poeng. Men jeg tror det at de har blitt så gode for «tidlig» også har spilt inn.
Det greieste er å skrive et nytt innlegg, tror jeg. Foreløpig er debattaktiviteten ikke større enn at jeg klarer å lese grovkorrektur på innleggene.
Marat sier at det ikke er tegn til at Nadal vil resignere. Det er vel det. Han slet med kneet igjen i finalen mot Murray og tapte derfor. Han gikk glipp av Davis Cup-finalen og Masters Cup pga skade i kneet. Det ville overraske meg om Nadal vil holde på til han er 30 eller være i toppen i 5 år til.
Ja, fjoråret var litt verre enn vanlig for Nadal med tanke på at han måtte ha et ordentlig skadeavbrekk på slutten. Men han hadde jo en helt vanvittig hektisk sesong da. At han sliter litt med en skade i Rotterdam er jo ikke verdens undergang. Verre blir det hvis han skulle måtte kaste inn håndkledet i en Grand Slam-turnering. Sålangt har vel det aldri vært noe problem. Han vant jo RG i 2006 selv med skade.