Folk snakker om Andy Murray som favoritt til å vinne Australian Open, og det må jo være perfekt for de tre øverste på rankingen: Nadal, Federer og Djokovic. Det er litt av en luksus for dem at han som er ranket nummer fire i verden blir regnet som farligere.
Hvis jeg var Roger Federer, ville jeg takket og bukket og bygd opp forventningene til skotten enda mer. Men hva gjør Federer? Det motsatte:
He’s put himself in a great position. He started off well, going well in Doha. He finished strong last year. It still does surprise me that the bookies say that. He’s never won a Slam. Novak is the defending champion here. Rafa had an incredible season last year. I won the last slam of last season. It’s surprising to hear.
Federer må selvsagte tenke og si akkurat hva han vil, men jeg synes det er overraskende at han ikke holder disse tankene for seg selv.
Jeg er enig i at utalelsen til Federer er overraskende. Vi har jo vært vant til at han og Nadal har skrytt hverandre opp i skyene i for- og etterkant av hver kamp dem i mellom.
Men det er bl.a dette som får kritikerne til å mene at tennisen i dag mangler personligheter og derfor ikke er like interessant som tidligere. Et rivaleri underbygges jo ikke akkurat av høflige uttalelser om rivalen, og sånn sett er jo Federers kommentar et skritt i riktig retning.
Men det er et stykke igjen. Fremst i minnet er Connors, etter å ha tapt 1,1 og 2 for McEnroe på 80 minutter i Wibmbledonfinalen i 84. På spørsmål fra pressen om han vedgår å ha tapt for en bedre spiller, svarer han uanfektet «Never!».
Ja, fra et PR-messig synspunkt er det jo bra at Federer blir fornærmet over Murrays favorittstempel. Men jeg vet ikke hvor lurt det er rent taktisk.