Det nærmer seg jul, og dermed også ny sesong. Første store post på programmet er Australian Open i slutten av januar. Her er noen klipp som oppvarming:
Martina Hingis spilte i finalene 1997-02. Hun vant de tre første, og tapte de tre neste. Den siste, mot Capriati i 2002, skulle hun vunnet. Her er noen høydepunkter:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ELtf9iTQr48]
Stefan Edberg knuste Jim Courier i finalen av US Open i 1991. I Australian Open vinteren etter fikk Courier sin revansje. Legg merke til matchballen, en rein backhandvinner på servereturen. Her er avslutningen av kampen:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=uw3CBUTrpZI]
Boris Becker vant to ganger i Australia, 1991 og 1996. Seieren i ’96 var hans siste Grand Slam-tittel, hvor han slo Michael Chang i finalen. Her er noen høydepunkter:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=M-pgDrjE-0w]
Flott blogg Åsmund!
Jeg begynner å bli lei av å lese Peter Bodos blogg der han blir slaktet av alt og alle uansett hvor velfunderte meninger han kommer med. Så bloggen din er et friskt pust!
Så til Australia (AO).
Det slår meg at AO, imotsetning til US Open (den eneste andre Grand Slam på hard court) innimellom blir vunnet av noe «uventede» spillere. Selv etter at alle de beste begynte å delta. Jeg nevner i farta:
Thomas Johansson – 2002
Ingen andre GS, 1 master. Såvidt vært innenfor top 10 i etterkant, men har siden befunnet seg i ingenmannsland.
Yevgeny Kafelnikov – 1999
Vant riktignok FO noen år i forveien, ingen masters. Vant OL året etter, men på tross av hva enkelte spillere selv sier mener jeg bestemt at denne turneringen ikke er så viktig(servespesialisten Marc Rosset vant OL, på grus, i Spania – say no more).
Petr Korda – 1998
Ingen andre GS, en master. Har ellers ikke vært lengre enn QF i noen annen GS enn FO. Ble ranket #2 som følge av seieren i AO, men så gikk det nedover.
US Open har derimot blitt dominert av solide spillere som også har vunnet GS andre steder (la gå: Roddick og Rafter har ikke gjort det, men de har begge vært i to Wimbledonfinaler, vært ranket #1 og har vært i top 10 en årrekke). Man må vel tilbake til 70-tallet, om ikke lenger, for å finne en vinner av US Open som ikke har vært #1 eller ikke vunnet andre GS.
Har du eller noen andre lesere noen formening om hvorfor det er slik? Er det noe spesielt med AO eller er det bare tilfeldigheter? Jeg snakker her om herrenes turnering. Damene har jeg ikke noe peiling på.
Når det er sagt gleder jeg meg til AO. Det diskuteres om ATP-pausen ved årsslutt er for kort, men for oss tilskuere virker den veldig lang…
Hei og takk for rosen!
De overraskende vinnerne kan handle litt om at de beste spillerne er slitne etter forrige sesong, og ikke er helt kvikke i beina i midten av januar. Agassi pleide å trene mer enn noen andre rundt juletider på slutten av karrieren, og de tre titlene i 2000-03 vant han mye på grunn av det, mener jeg.
Kafelnikov ble nummer én i verden og spilte finalen året etter også, så jeg vil si han er i en annen klasse enn Johansson og Korda. Det året Kafelnikov vant, takket han Sampras for at han ikke stilte opp… (Pete var utbrent etter å ha spilt hele høsten ’98 for å sikre førsteplassen på rankingen.)