Et mysterium og mye annet

Tennis på tv:
Rafael Nadal – Roger Federer 6-4, 6-4, 6-7, 6-7, 9-7
Finale, Wimbledon


På engelsk er vilje ikke bare et substantiv, det er også et verb. Roger Federer viljet seg til sett nummer tre og fire i den allerede klassiske finalen mot Nadal. Federers spill var langt under hans beste, men han nektet å gi fra seg Wimbledon-tronen til tross for en dårlig dag på kontoret. Nadal returnerte bedre, spilte bedre fra grunnlinjen og slo fantastiske passeringssslag fra alle kanter. Det var Federers vilje og serving som holdt ham inne i kampen. Seieren var fullt fortjent.

Det merkelige og, for meg som Federer-fan, triste, med kampene mellom Federer og Nadal, er hvor forutsigbare de er blitt. I dagens finale var Federer stiv som en stokk, spent som en kontrabass-streng, kall det hva du vil, men i de tre første settene var taktikken å duellere med Nadal fra grunnlinjen. Det er et spill Federer er dømt til å tape. Nadal spiller med større margin over nettet, holder bedre lengde på slagene, er bedre på både forehand og backhand for øyeblikket og har større tålmodighet enn Federer.

Så hvorfor må Federer spille tre sett med «grus»-tennis mot Nadal før han våkner? Federer havnet igjen og igjen på defensiven og slo grunnslagene sine mens han var på vei bakover i banen. Ingen vinner tenniskamper på den måten. Dette var Wimbledon, centercourten hvor Federer hadde regjert i årevis. Og likevel var det Nadal som styrte. Måten Federer tapte andre sett etter å ha ledet 4-1, minnet mye om gruskampene mot Nadal i vår, hvor han kastet vekk tilsvarende ledelser stadig vekk.

I tre sett servet Nadal til Federers backhand, og Federer klarte ikke å gjøre noe med servene. I stedet slicet han dem tilbake, eller slo svake overskrudde baller som Nadal kunne ta hånd om. Begge disse løsningene er ting som Nadal elsker, for da får han begynt å male med spillet sitt. I rettferdighetens navn må det sies at gresset på Wimbledon nå er så treigt at det ligner en treg hardcourt-bane, og det styrker Nadals massive overskru. Dersom Nadal hadde møtt Federer på gresset som var for ti år siden (vi er inne i hypotese-avdelingen), ville Federer blåst ham av banen. Mener nå jeg.

Pete Sampras har sju Wimbledon-titler, som er to mer enn Federer. Et kjennetegn ved Sampras var at han ofte ga fullstendig beng i mange av motstanderens servegame, både i Wimbledon og US Open. Han sjanset på returene. Ofte gikk de i nettet og utenfor, slik at motstanderen holdt serven ganske greit. Men fikk Sampras snusen på et break, var han helt tent. Jeg lurer på hvorfor Federer lar Nadal gjøre Wimbledon-finalen om til en «grus»kamp. Federer klarer ikke å knekke Nadal-koden ved å prøve seg på finslige returer på backhanden. Først i tie-breaket i tredje sett begynte han å gå rundt Nadals andreserve, og slo dem diagonalt tilbake.

Men så gikk han resten av kampen tilbake til å prøve å returnere Nadals enormt overskrudde server med sin egen backhand. Det var dømt til å mislykkes, men stae Roger fortsatte og fortsatte. De to eneste gode backhandene Federer spilte, var på matchballen i fjerde setts tiebreak, og en matchball i femte sett. Federer brøt Nadal én gang i dag. Hvis jeg var Federer, ville jeg da i slutten av fjerde og begynnelsen av femte tenkt at det var på tide å prøve noe nytt. Hamre løs på hver serveretur, samme hvor ballen havner. Gå på nettet etter hver retur. Hva som helst for å bryte opp Nadals rytme. Det verste som kunne skjedd, var at Federer tapte gamet, og det gjorde han jo uansett med oppskriften han fulgte.

Det skrives mye om rivaliseringen mellom Federer og Nadal. Nadals vinneroppskrift koker ned til dette: Slå mot Federers backhand. Nadal trenger ingen plan B, C eller D, for plan A funker alltid. Dessuten var Federer svak i de avgjørende øyeblikkene i dag, og bommet masse med forehanden. Nadal spilte en perfekt spillemessig kamp, mens Federer imponerte med å dra seg opp etter hårene på en dag hvor han var langt fra sitt beste.

Dette var Nadals femte Grand Slam-tittel. Nå har han vunnet French Open og Wimbledon, som er de to mest ekstreme dekkene. Med andre ord: Gode sjanser for å ta de to hardcourt-slamene også (Australian og US Open). Stay tuned.

Lenker: Tennis-x.com, Sports Illustrated, The Guardian, ja, du finner mer selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *