Tennis på tv:
Rafael Nadal – David Ferrer 6-1, 7-5
Kvartfinale, Monte Carlo Masters
Jeg synes alltid det er ubehagelig, på grensen til smertefullt, å se tennisspillere falle sammen slik David Ferrer gjorde i det andre settet. Nadal vant det første på grunn av sitt gode spill. Han vant det andre på grunn av sitt gode navn.
Kampen begynte med en dobbeltfeil fra Ferrer. Så tok Nadal de ni (eller var det ti?) første poengene, og settet var i realiteten avgjort før det hadde begynt skikkelig.
Så bestemte Ferrer seg for å satse litt mer og risikere litt mer, og det ga umiddelbare resultater. Nadal er den spilleren som er vanskeligst å knocke ut, uansett underlag, og aller verst er det på grus. Nadal kan ikke slås ut med ett slag, det trengs flere harde, presise og flate slag i samme ballveksling for å få Nadal på etterskudd. David Ferrer i andre sett var som å se en bokser i ringen, han ga Nadal mange kroppsslag før han dro til med et knockoutslag til slutt. Jeg liker Ferrer. Han er en sliter, uten at det blir kjedelig å se på likevel. Han minner meg litt om svensken Magnus Norman, hvis noen husker ham.
Ferrer ledet 3-0, og selv om Nadal klarte å henge sånn delvis med, ledet Ferrer 5-4 da han skulle serve hjem andre sett. Nadal virket defensiv og litt motløs mot Ferrers endeløse rekke kvalitetsslag. Ferrer nådde 40-0 i egen serve, og det betyr som kjent tre settballer. I egen serve. Det er det som kalles en brukbar mulighet i underdrivelsenes land. Først kom en dobbeltfeil, og så to enkle feil, og det var deuce.
Nadal brøt tilbake til 5-5, og så gikk det fort: Ferrer spilte seg til en del fine muligheter som han kastet bort, blant annet en høy lompe som han smashet med en gang (langt ut) i stedet for å la den sprette først. Forehandene som gikk inn tidligere i settet, havnet nesten nederst i nettet. Ferrer hadde alle symptomene på en stresset mann: Han lo og smilte panisk, gestikulerte og kastet til slutt racketen.
Nadal holdt til 6-5, og brøt så han Ferrer igjen og kampen var slutt. Dette må svi for Ferrer.
