Mange har sagt at dagens barn ikke vet hva det vil si å kjede seg, og jeg tror de har rett. Jeg skal ikke påstå at jeg så mye på tennis da jeg var liten, men noe husker jeg. Mitt klareste minne er Ivan Lendl på grusen, og Boris Becker sine kamper på midten av 80-tallet. Jeg skal ikke hevde at noen spesielle kamper er spikret i minnet, for det er de ikke.
Jeg kom nylig over et klipp fra finalen i Australian Open 1983, mellom Wilander og Lendl. Den kampen har jeg garantert aldri sett. Jeg har heller ikke sett finalen mellom de samme spillerne i US Open 1988. Likevel var det en klar følelse av flashback da jeg så klippene. Det er som om tennisen har stillestående søndag skrevet over hele seg. Jeg mener ikke at det er kjedelig tennis, men det er noe langsomt og uendelig over dem. Jeg kunne ikke tennisreglene helt da jeg var liten, og en kamp mellom Lendl og Wilander – to spillere som tok få sjanser – var garantert å inneholde mange lange games og sett. Det virket endeløst.
Tennisen har forandret seg mye siden 1983 og -88. Det er merkbart hvordan begge spillerne sliter med å drepe en ball. Utstyret har forandret seg slik at det i dag er mulig å slå vinnerslag fra alle steder på banen. Før var det mer snakk om å bygge opp et poeng før den avsluttende killermanøveren.
Marlboro som hovedsponsor. Herlig.
Australian Open 1983:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Q2WIBU6i-Ac]