De siste dagene har det blitt klart at både Andre Agassi og Pete Sampras skal skrive sine selvbiografier. Jeg er mest spent på Sampras sin bok, selv om Agassi får det største honoraret for å skrive, og selv om Agassi har hatt flere spennende vendinger i livet sitt.
Likevel, Agassi har blitt analysert i fillebiter av alt fra kjendispresse til sportsreportere, siden han var så mye for så mange. Barnestjerne, tenårsingsrebell, Wimbledon-vinner, kjæreste med Barbra Streisand, gift og skilt fra Brooke Shields, den store nedturen (nr. 141 i verden), rivaliseringen med Sampras og Becker, den store oppturen i 1999 og seieren i French Open, ekteskapet med Steffi Graf og til slutt en elsket ambassadør for sporten.
Dersom Agassi ikke hadde eksistert, og noen hadde levert en sånn historie til Hollywood, tror jeg manuset ville blitt avskrevet som urealistisk. Men det skjedde, og Agassi er trolig den mest kjente spilleren i verden de siste 20 årene. Det sier ikke lite om hans appell, særlig når han ikke engang er den beste spilleren i denne perioden.
Det var Sampras, og hans bok skal skrives i samarbeid med eminente Peter Bodo, som lakk nyheten på sin egen blogg. Bodo lover at det ikke blir en bok om Pete Sampras – kjendisen, men om tennisspilleren. Det er smart, for Sampras ble aldri noe mediefenomen på linje med Agassi. Fans av Sampras er folk som er hardcore interessert i tennis, tør jeg påstå. Agassi var en fantastisk spiller som hadde et større nedslagsfelt.
Uansett kan bøkene neppe bli dårligere enn Boris Beckers elendige selvbiografi, eller John McEnroes skuffende livsberetning. Jeg vil ha svar på et par ting: Hvorfor vant aldri Sampras French Open? Hvorfor var Agassi så hjelpeløs på nettet, når han er så silkemyk fra grunnlinjen? Og please, skriv om tennisen, ikke alt mulig annet vas.