Våre helter er dem som ligner litt på oss selv, eller i det minste slik vi ønsker å være. Jeg tror i alle fall at det er grunnen til at jeg har fått sansen for Julien Benneteau.
Jeg hadde verken sett eller hørt om franskmannen før jeg så ham i en forblåst kamp mot Marcos Baghdatis under årets French Open. Det er en av de sureste dagene jeg har opplevd på Roland Garros, vind og regn og et langt avbrudd i spillet. Benneteau var lang, ikke særlig elegant og ikke særlig publikumsvennlig.
Men mot den flashy Baghdatis, finalist i årets Australian Open, nektet Benneteau å gi seg. Oppildnet av hjemmepublikum på den fantastiske Court 1 trykket han Baghdatis skikkelig ned i grusen. Jeg tenker oftere tilbake på den kampen, enn noen andre jeg så på årets French Open. Bildet under er fra et av de få solfylte øyeblikkene i den kampen.
Benneteau slo Baghdatis på hardcourt også i sommer, og jeg håper han gjør det skarpt i US Open, som begynner neste mandag. Ei uke igjen, altså. Hoorray!