Tommy Haas vant finalen i Los Angeles mot Tursunov, 4-6, 7-5, 6-3. Det var hans tiende tittel i karrieren. Ikke så mye, med tanke på kapasiteten Haas har, spesielt på hardcourt.
Haas sin spillestil og personlighet virker ganske like: Rett på sak, uten noen dypere mening. Det har vært mitt inntrykk etter å ha levd med Haas på skjermen i noen år. Kanskje er det på tide å skifte mening nå. Etter finaleseieren i L.A. dediserte han triumfen til sin nyfødte niese, og til columbianske Raul Ordonez.
Ordonez trente med Haas da Haas kom til USA for å trene som 14-åring. Han var reisepartner på Haas sine første turer som profesjonell. Nå har han fått Lou Gehrigs sykdom, og har to-tre måneder igjen å leve.
Så Haas har selvsagt et varmt hjerte han også, selv om lidenskap ikke er det jeg forbinder med spillestilen hans. Kanskje er det i ferd med å endre seg, og forplante seg til Haas også på banen. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har sett Haas sutre og slurve seg bort fra kamper han var i full stand til å vinne.
28 år gammel har ikke Haas så mange år igjen på toppnivå. Årets US Open er en perfekt anledning til å skrive seg inn i tennishistorien med store bokstaver.
Jeg bruker bildet mitt av Haas fra årets French Open en gang til. Tilgi meg, men jeg ble så godt fornøyd med det.
