Og derr var sommerferien slutt. Roger Federers Wimbledon-seier fulgte jeg fra en stuga i Skåne. Det er noe av det mest nervøse jeg har sett Federer i en finale. Hadde ikke Nadal bommet på den enkle smashen sent i kampen, tror jeg det kunne blitt spansk seier. Som dagt: Federer HATER å spille mot Nadal, selv på hans eget underlag, gras.
Men nå er det US Open som gjelder. Oppladningen til årets siste store turnering er lang, for det blir ikke action på Flushing Meadows før slutten av august. Turneringene før den tid pleier å være tiden på året hvor amerikanerne rører på seg igjen. Det er deres land, og dekket som det spilles på kjenner de bedre enn noen andre. I år har Ginepri, Roddick, Blake og selv gamle Agassi (bildet) gode resultater fra de siste ukene.
Likevel framstår de litt som dansende mus på bordet; kattene Federer og Nadal er borte.
Den store nyheten mens jeg har vært på ferie, er altså at Andy Roddick har bedt Jimmy Connors (Wikipedia) om assistanse. Connors har holdt seg langt unna rampelyset etter at han la opp på begynnelsen av 1990-tallet. Hva han håper å få ut av samarbeidet med Roddick for sin egen del, skulle jeg likt å vite. Han har aldri lagt vekt på å gi noe tilbake til tennisen etter at han selv sluttet å spille. Savner han omsider rampelyset?
Roddick er en spiller på nedtur. Svakhetene hans er åpenbare (backhand, serveretur, volley) og har vært de samme i alle år. Når han ikke har klart å gjøre noe med dem til nå, spørs det om han i det hele tatt er i stand til det. Connors var også en teknisk begrenset spiller, men han tok det igjen i en vinnervilje som ingen andre har vist maken til. Det store spørsmålet ved partnerskapet Roddick-Connors, er om veteranen kan overføre sine instinkter til Roddick.
Svarene kommer utover sensommeren.
