Tennisozzy på French Open! Alt om turen!

I motsetning til resten av medie-Norge begrenset ikke tennisozzy.blogspot.com sin dekning av French Open seg til NTB og utvalgte bildeserier av kortskjørtede tennisjenter. Her er alt du bør vite om French Open 2006, brakt til deg fra vår korrespondent/redaktør i Paris, som jobbet seg gjennom et utall baguetter, opptil flere flasker mineralvann, køer, svartebørshaier og frekke inngangsvakter, alt med dette ene for øyet: Å gi deg French Open i widescreen.

(Alle fotos er tatt av meg med mitt Nikkormat FT2-kamera og ekte svart/hvitt-film. Ikke stjel dem. Vil du se dem større, klikk på dem.)

Tommy Haas prøver seg på nettet.
– Suck it all in.

Jeg pleier ikke å snakke høyt med meg selv. Når det skjer, er det sjelden på engelsk. Men her står jeg midt i Roland Garros-anlegget og kan ikke annet enn lire av meg en engelsk klisje som instruerer meg til å lagre alt jeg ser. 100 meter framme ligger Suzanne Lenglen-banen. Bak meg er centercourten (Court Philippe Chatrier), på siden av meg en iskiosk og et 20-talls boder fra diverse sponsorer. Jeg er på French Open for tredje gang, og det kiler i magen like mye som da jeg var 23.

Jeg ble hekta på tennis en maidag i 1999. Tror det var Michael Chang og Pete Sampras som spilte i en Masters-turnering seint på kvelden. Kan ikke forklare hva som skjedde, det bare sa klikk.

Noen uker senere begynte French Open. Turneringen i 1999 er en av de mest spennende som er spilt. Andre Agassi vant sin fjerde Grand Slam, og ble den første på 30 år som hadde vunnet alle de fire store turneringene. Steffi Graf slo Martina Hingis i en klassisk finale.

Allerede da var jeg inne på tanken om å reise til French Open året etter. Noen mailer til min gode venn Knut Bendik gjorde at vi ble to på turen. Første reise dit var i 2000, deretter 2001 og endelig 2006. Reis du også. Livet er kort.

Gaston Gaudio varmer opp.

Paris er bare en flybillett unna. Andre kan hjelpe deg med å finne overnatting, turistattraksjoner og billige billetter. Jeg kan gi deg mine insider-tips til selve French Open:

Stadion. Roland Garros-anlegget ligger i sørvestlige Paris, rett sør for Boulogne-skogen. Du kommer deg lettest til stadion ved å ta metroen som stanser på Porte d’Auteil-stoppet. Følg folkemengden, det tar knapt ti minutter å gå. Når du har kommet så langt, er det på tide å finne fram:

Kampbilletter. Det store hinderet på veien til tennisen på innsiden av Roland Garros-anlegget. På våre tre turer har vi prøvd å få billetter via det franske tennisforbundet (www.fft.fr) sitt system. Det første året fikk vi billetter til én dag (den regnet bort). Det andre året fikk vi ikke til noen. I år fikk vi billetter til to av fire dager vi var der. Med andre ord: Ikke regn med å få billetter fra de offisielle kanalene. Hvilket bringer oss over på:

Svartebørsen. Møtet med svartebørsen kan være overveldende. Så snart du kommer opp fra metroen blir du møtt av 10-20 svartebørsselgere. Ikke kjøp av dem. Det beste er å lage en liten plakat hvor du skriver at du trenger billetter. Skriv også hvor mange du trenger, for da forstår de som skal selge at du faktisk skal se tennis, og ikke selge den videre med fortjeneste. Vi har fått alle våre billetter på den måten. Folk flest er solidariske: Har de billetter til overs, vil de heller selge til andre tennisinteresserte i stedet for haiene. Svartebørs er en nerveprøve. Det finnes synlig politi på stedet, men de griper ikke inn i ulovlighetene. Trodde vi, helt til en av dem nappet Knut Bendiks «Cherches 2 billets»-plakat og reiv den i to. Heldigvis hadde vi tilfeldigvis en ekstra plakat liggende i en guidebok som ikke hadde vært åpnet på de fem årene som var gått siden siste tennistur. Nydelig! Husk at prisene synker kraftig når det nærmer seg kampstart klokken 11. Så er det på tide å gå inn.

Storskjermen i hjertet av tennisanlegget trekker til seg folk hele dagen.

Banene. Systemet er enkelt: French Open spilles på en rekke baner. Det vanligste er å kjøpe billett til en av de tre store arenaene. Da kan du også gå og se på de mindre banene som ligger spredt mellom de store. De tre store arenaene er

• Court Philippe Chatrier, centercourten. Tar flest tilskuere. Her er billettene dyrest, og sjansen for å få en god plass er minst. Hvis du reiser tidlig i turneringen, som absolutt er å anbefale, er ikke billettene hit mye å trakte etter. På denne banen spiller de franske hjemmehåpene, samt de toppseedede spillerne, som knuser en stakkar for et glissent publikum.
• Court Suzanne Lenglen. Nest største bane, og mye mer intim enn Chatrier-banen. Kampene er ofte jevnere og mer interessante her. Gode plasser stort sett over alt.
• Court 1. Også kjent som Okseringen. Helt rund stadion, noe som gjør at du kommer tett på spillerne samme hvor du sitter. Perfekt akustikk, og mange store navn som ikke er toppseede eller franske spiller her. Billigst billetter, og min favorittarena.Når du har satt deg ned, er det på tide å kikke på folkene rundt deg:

  Publikum. På tv ser det ofte glissent ut, og det er dessverre tilfellet ganske ofte. VIP-plassene står gjerne tomme, og det er sponsorene som har de beste plassene. Surt. Resten av det franske publikummet er heller ikke plagsomt tennisinteressert. På vår siste dag på tribunen hadde vi fått billetter til Suzanne Lenglen-banen. Kampene begynner 11. Men er folk på plass? Neida. De kommer valsende inn etter 3, 5, 7 eller 17 spilte game. Så sitter de en liten halvtime, før de går ut igjen. Utrolig irriterende. Når folk går, er det gjerne fordi de skal kjøpe:

  
  Is er en nødvendighet.

  Mat. Fast-fooden er bedre enn på norske sportsarrangementer. Her er ikke en ihjelkokt wienerpølse så lagt øyet kan se. Maten er typisk fransk: Baguetter, sandwicher, is, øl, mye søte ting, flaskevann og så videre. Prisene er omtrent som i Norge. Du blir forbløffet over hvor lite du trenger å spise i løpet av en normalt varm dag på tribunen (17-18 grader er perfekt for å holde forbrenningen nede). Likevel er det best å ta med seg mat inn på området, det er helt lovlig. Etter litt prøving og feiling, kom vi fram til den perfekte menyen, kjøpt på La Croissanterie i Latinerkvarteret før avreise til stadion: Croissanter (2-3 per mann), innbakte eplekaker (få dem til Norge!), fire bananer, flaskevann med sitronsmak og sjokoladecroissanter. Slafs. (Siste dag på stadion tok en sikkerhetsvakt maten min ved inngangen. «Zat is for mee? Zenk you!», sa han da jeg passerte. To meter senere fikk jeg tilbake posen. Veri fønni, mister franskvakt.)

  
  Maria Sharapova i luftige kliv til nettet.

  An
  dre aktiviteter. Du er der for tennisen, men hvis det er dritvær og ingen kamper spilles, finnes det annet å gjøre. Tennismuseet ligger rett ved inngangen, og er gratis under hele turneringen. Et annet sted kan du tippe kampresultater, noe som sikret meg tre nøkkelringer i premie. Eller du kan teste hvor hardt du server, noe som alltid er en deprimerende opplevelse.

To spørsmål går igjen hver gang jeg forteller at jeg har vært, eller skal reise for å se tennis. Svarene kommer her, du kan anse dette som en liten FAQ i den store:
Spørsmål: «Du får vel vondt i nakken, da?» (underforstått: av å vri hodet fra side til side i ballvekslingene). Ah, urklisjeen. Hvis du ser noen komme ut fra en tenniskamp med vondt i nakken, kan du gå ut fra at vedkommende er steinrik. De beste setene er dyrest, og som regel gitt til sponsorer. Det er disse som må påføre seg selv milde whiplasher for å følge ballens rute. Vi andre som sitter lenger unna på langsidene har ikke slike problemer. Dessuten er det en grunn til at tennis på tv vises fra bak den ene kortsiden: Det er ganske enkelt det beste stedet å se tennis fra. Jeg har sett flest kamper fra kortsidene, og først da skjønner du hvor gode disse folkene er.

Spørsmål: «Sitter alle helt musestille og bare klapper når et poeng er vunnet?» Nei, de gjør ikke det. Denne forestillingen tror jeg stammer fra Wimbledon-sendingene, hvor publikum er atskillig mer frisert enn i Paris. Du kan snakke midt i ballvekslingen. Du kan snike deg ned en seterad, og du kan spise i det serven går. Du kan egentlig gjøre hva du vil, så lenge du er en smule diskret. Mellom poengene kan du oppføre deg som på fotballkamp, hvis du føler for det. Franskmennene kommer til å elske deg.

Elena Dementieva forsvant fortere enn ventet. Sur her.

Mest, best og verst av det vi så i år:

• Mest imponerende oppvisning: James Blake sin respektløse kverking av Nicolas Almagro. Egentlig rått parti i favør grusspesialist Almagro, men han var sjanseløs mot Blake sine kanoner denne dagen.
• Beste kamp: Dinara Safina sin seier i tre sett over Maria Sharapova. Muskeltennis på sitt beste, og en underdog som aldri ga opp.
• Gledeligste gjensyn: Martina Hingis. Selv når hun tapte poeng og games, så hun ut til å glede seg mer over å spille tennis enn noen gang.
• Verste forbannelse: Torsdagen, da jeg var alene. Regnavbrudd i mer enn to timer. Denne dagen hadde jeg faktisk fått billett til gjennom det offisielle billettkontoret. Det samme hadde jeg en dag i 2000, også den dagen regnet det i bøttevis.
• Mest irriterende: Karolina Sprem pustet kort, trippet rundt, fiklet med håret og hoppet litt mer på stedet for hver gang hun serve mot Venus Williams. Move over, Mary Pierce, det er en ny dille-dronning i byen!
• Hyggeligste overraskelse: Lleyton Hewitt var på grensen til blid i kampen mot Doimik Hrbaty. Moden nå, Lleyton.
  Folk overalt.

  I alt fikk vi med oss 16 kamper, 17 hvis du regner med fem minutters avslutning av kampen mellom Juan Monaco og Ivan Ljubicic (det gjør ikke jeg). Dette var kampene vi så i år, klikk på lenkene for å lese mine rapporter:

• Benneteau – Baghdatis (2.runde)
• Dechy – Castano (2.runde)
• Blake – Almagro (2.runde)
• Hingis – Ondraskova (3.runde)
• Sharapova – Molik (3.runde)
• Myskina – Ivanovic (3.runde)
• V.Williams – Sprem (3.runde)
• Dementieva – Peer (3.runde)
• Djokovic – Haas (3.runde)
• Berdych – Kiefer (3.runde)
• Robredo – Dlouhy (3.runde)
• Hewitt – Hrbaty (3.runde)
• Davydenko – Gaudio (Åttendelsfinale)
• Safina – Sharapova (Åttendelsfinale)
• Clijsters – Hantuchova (Åttendelsfinale)
• Nalbandian – Vassallo Arquello (Åttendelsfinale)
  Full konsentrasjon fra Maria Sharapova og fem dommere før serven kommer over nettet

  Dette var tredje gang jeg og Knut Bendik så på French Open.