Match point: Skuffende av Woody Allen

Match point (2005) av Woody Allen

Film:
Match point
Regi: Woody Allen

Jeg hadde gledet meg til Woody Allens nyeste film Match point i lang tid. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at filmen er en treningkast to-film.

Det er ikke nødvendig å like hovedpersonen i en film. Men det er en fordel om man forstår personenes motiver for å reagere som de gjør i en film – det skaper gjenkjennelse og ekthet. I Match point spiller Jonathan Rhys-Meyers (bildet under) en fyr som kommer seg opp og fram i verden, selv om han ikke har gode forutsetninger. Absolutt alle som kommer i kontakt med ham, synes at han er en strålende kar.

Og det er jo greit nok, hadde det ikke vært for at han ikke har et sympatisk gen i kroppen. Hvordan hele London faller for den sure, aldeles sjarmløse, ikke særlig pene og totalt umorsomme psykopaten, er mer enn jeg forstår. Allens eget manus gir ingen forklaringer, og Rhys-Meyers i hovedrollen er feilplassert og feilregissert.

Persontegningene av resten er også tynne. Den rike britiske familien ses på med kikkert, ikke med lupe, og spesielt kvinnerollene er noe av det veikeste Allen har skrevet på lenge. Og så han som er så god med kvinneroller til vanlig. Resten av tiden snakker folk uinteressert med hverandre i fancy boliger.

Det varer og rekker, i over to timer, som kunne vært kuttet med en halvtime. Scarlett Johansson er nok bedt om å spille mystisk og sexy (ikke særlig vanskelig), men også hennes figur (ikke bokstavelig ment!) er totalt uengasjerende. Når det går henne ille til slutt, var jeg mest interessert i å bli ferdig med filmen, som likevel hakket seg framover ennå en stund.

Konklusjon: Sterkt oppskrytt, uengasjerende og langt under vanlig Allen-standard. Ingen vits i å skille lag med dine hardt tjente kroner for denne filmen.

Men hvorfor skriver jeg om film på tennisweben min? Jo, fordi den tar utgangspunkt i et tennismiljø.

Det spilles litt tennis. Den ene scenen er fornøyelig. «Jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å bli en Rusedski eller Agassi», sier tennistreneren. Her er det tydeligvis lagt til rette for et britisk publikum. Det er som en fotballtrener skulle si: «Jeg skjønte tidlig at jeg aldri kom til å bli en Zinedine Zidane eller en Tore Krogstad».

Mer britisk tennisonani: En av tenniselevene spør treneren: «Hvem var vanskeligst å spille mot, Henman eller Agassi?». Søtt. Det er som om en fotballspiller hadde blitt spurt: «Du, hvem var vanskeligst å spille mot, Real Madrid eller Nest/Sotra?».

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

7 kommentarer

  1. Jeg elsker også film og synes alltid det er ekstra spennende med filmer om eller med tennis. Har aldri sett denne men i motsetning til deg har jeg ikke særlig sansen for Woody Allen.

    Har du forresten sett Wimbledon som kom for noen år siden? Den med Paul Bettany. Den fikk såpass slappe anmeldelser at jeg aldri fikk sett den, men må innrømme jeg fortsatt er litt nysgjerrig.

    Andre filmer som har litt tennis er vel Mannen Som Elsket Yngve, A Good Year (regi Ridley Scott med Russell Crowe), Revenge (regi Tony Scott med Kevin Costner).

    Mener også å huske en komedie med James Belushi som hadde litt tennis. Tror det var Filofax eller Taking Care Of Business som den egentlig het.

    Ellers er det vel bare å konkludere med at det spilles altfor lite tennis på film.

    1. Ja, jeg så Wimbledon da den gikk på kino. Tennis-sekvensene er helt Xbox, men sikkert underholdende for alle som ikke er kjenner sporten. Og hvor realistisk er det at et britisk hjemmehåp må spille på de små banene i utkanten av turneringen? Grei tidtrøyte halvannen time, men ikke mer.

      Enig i at det spilles for lite tennis på film. Men det verste er at tennis alltid brukes som et sosse-element på film. Det er en klisje som ikke har stemt på flere tiår, men Hollywood tvilholder på den.

  2. Jeg så filmen og så at filmen var ganske elendig som du sier, men litt tennis og en åpen slutt trekker opp for meg.
    Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å gi den 6, 2 er vel et bedre forslag…synd!

  3. Helt sant at tennis nesten alltid er rikmannsidrett i Hollywood-filmer. I disse filmene spilles det som regel litt tennis i forbindelse med en eller annen stor forretningshandel som skal landes.

    Jeg fikk forresten sett Wimbledon her om dagen. Jeg kjøpte den faktisk for 3 pund sist jeg var i England. Slappe saker. De skal ha ros for å lage romantisk komedie i tennisomgivelser, men manus og utførelse var langt under pari. Alle ingediensene var på plass for å lage en morsom, frisk og fin film, men det var for mange svake momenter til at det kunne skje. Terningkast 2, eller kanskje en snill 3’er, fordi det tross alt var mye «behind the scenes» tennis-stoff.

Legg igjen en kommentar