Hvilket moment i en tenniskamp får det til å krible i din mage? Mange, selvfølgelig, men noen mer enn annet. En drepende volley. Et ess på andreserven. En smash som blir flikket forbi den hovmodige nettspiller.
Alt vel og bra. Men for meg er det ingenting som overgår et vinnerslag utført med løpende enhåndsbackhand. Kommer den ned på toppen av dette ned langs linjen, har spilleren en venn for livet i meg.
For oss vanlige dødelige (og med svake armer), er enhåndsbachand det vanskeligste slaget. Det krever eksepsjonell timing. Hvis du i tillegg må springe som en veddeløpshest sidelengs i det du fyrer av, sier det seg selv at du skal ha rimelig peiling for å klare det.
Hvor bringer denne snirklete innledning oss? Jo, til kampen mellom Roger Federer og Richard Gasquet i Monte Carlo i vår. Federer var sesongens store spiller, og hadde til da i året bare tapt én kamp. Gasquet hadde lenge vært bare hype, men hadde flere gode småturneringer bak seg før kampen mot verdenseneren.
Jeg har ikke de riktige kanalene, og fikk ikke sett kampen. Men matchballen til Gasquet så jeg på CNN. Tidligere hadde Federer hatt matchball, uten å omsette den. Gasquet hadde sjansen til en gigantisk skalp, men på matchballen pisket Federer ham rundt som en galeislave.
Federer så ut til å ha poenget helt i lommen da han tok hånd om en kort ball fra Gasquet, og sendte den knallhardt til franskmannens backhandhjørne. Gasquet tok ballen omtrent på rad sju på tribunen, men fikk racketen på den. Ikke bare det, han slo en nydelig passering ned langs linjen, forbi en nettstormende verdensener. Jeg satte nesten kveldsmaten i halsen.
Fra pressekonferansen:
Q: Making a matchpoint with your backhand the way you did is extraordinary.
RICHARD GASQUET: Yes, it’s true. Even in practice I can’t do it. So, imagine, against Federer on the court…