Jeg vet om mange spillere som hadde droppet sesongavslutningen dersom de hadde hatt en halvskadet fot. Roger Federer (bildet) er ikke en av dem. Han spilte finalen i ATP-sluttspillet, som han tapte i fem sett mot David Nalbandian.
Tapet er slett ikke noe å være flau over. Nalbandian er en spiller som knekker enhver motstander som ikke er 100 prosent i slag. Federer mistet sjansen til å kopiere Ivan Lendls tre sluttspill-pokaler på rad (1985-87), John McEnroes seiersprosent fra 1984 og sjansen til sin 12.tittel for 2005. Og rekken av finaleseiere på rad (24?) ble brutt.
Men likevel, jeg tror ikke Federer er altfor nedbrutt. Nå har han god tid på seg til å forberede neste sesong, sultnere enn på lenge. Presset knyttet til rekken av finaleseire er borte. Etter tapet for Nalbandian uttalte han at Wimbledon, French Open og førsteplass på rankingen er det viktigste neste sesong. Fornuftige mål.
Jeg tror Federer kommer til å spille mindre i mellomperiodene enn han har gjort i år. Mellom Australian Open og Indian Wells i mars er det mye labre turneringer. Det samme gjelder perioden mellom Indian Wells og French Open. Hvis Federer er lur, holder det med 2-3 grusturneringer, to er sannsynligvis nok hvis formen er god.
Men personlig stolthet er selvsagt alltid en faktor, og hvis Nadal begynner å spise poeng tidlig neste år, kan det hende at Federer spiller mer enn planlagt for å holde topplasseringen.
Nadal blir også et spenningsmoment i 2006. Nå er han spilleren som alle vil slå, ved siden av Federer. Nadal har en energikrevende stil, og har allerede slitt med en del skader.
Så er det resten: Roddick og Hewitt (bildet) har etablert seg i topp 10 for lengst, men ser ut til å være over toppen. Safin er som alltid ustabil. Agassi blir 36 neste år.
Årets stjerneskudd Ljubicic har nok hatt sine minutter i rampelyset, neste år kommer det noen andre halvgamle spillere og får en uventet god sesong. Spennende også å følge britiske Andy Murray, som ganske sikkert blir «Britain’s number one» i løpet av 2006.