Davenport i 50 – zzzz

Jeg tviler på om noen kommer til å grine den dagen Lindsay Davenport legger opp. Hun har vært i toppen i ti år, uten å få noen større fanskare. Ikke så rart, når hun konsekvent ser ut som hun befinner seg i fjerde strake time av et slektsstevne – Davenport ser ut som hun lider seg gjennom hver kamp.

Jeg tror aldri jeg har sett henne smile i en kamp. Nå vil jo noen si at ikke alle er klovner og tøysekopper, men det må da for svarte være lov å vise noen følelser. Sinne. Frustrasjon. Opphisselse. Glede. Innbitthet. Nervøsitet. Jeg tror Davenport har alt dette inni seg, men jeg har aldri sett det på banen.

Noen får fans selv om de er ganske grå i uttrykksregisteret, som Sampras og Federer. Men de har til gjengjeld et så fargesprakende spill at det ikke betyr noe. Davenport er lite mobil, men fyrer av når hun står rett plassert. Hun server mekanisk, men godt. Hun har ok volleyspill. Davenport kommer aldri til å trekke nye fans til tennisen.

I helga vant hun sin tittel nummer 50. Jeg har ikke statistikken foran meg, men jeg innbiller meg at det er få som har vunnet så mange turneringer og bare tre Grand Slam-turneringer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *