Tennis på tv:
Roger Federer – Nicolas Kiefer 6-4, 6-7, 6-3, 6-4
Åttendelsfinale, US Open
I sine beste år (1993-99) hadde Pete Sampras et psykisk tak på de fleste motstanderne. En aura av uovervinnelighet hvilte over Sampras, og den forplantet seg til banen. Selv i kamper hvor han spilte svakt, klarte han på mystisk vis å knekke en motstander som hadde alle sjanser til å slå ham ut.
Roger Federer er i ferd med å få det samme psykiske overtaket. Mot Nicolas Kiefer spilte Federer sine svakeste to og et halvt sett på lenge. Kiefer angrep Federers backhand, kom til nettet og servet solid. Federer traff med lite, slo masse dobbeltfeil og ble passert når han prøvde seg på nett.
Men så har altså Federer denne evnen til å lure seg gjennom sine dårlige kamper. På 3-3 i tredje sett hadde Kiefer to sjanser til å ta Federers serve. Den andre av dem hadde han omtrent avgjort: Federer slo en svak backhand diagonalt, og Kiefer gjorde klar forehandslegga. Han hamret den til Federers backhand. Federer gjettet riktig og ble stående i backhandhjørnet, hvor han strakk ut armen og passerte Kiefer diagonalt igjen. Federer gjorde et luftslag med neven etterpå. Når Federer pumper seg opp, er det dårlige nyheter for motstanderen.
Etter dette begynte Federer å treffe med førsteservene. Han overtok duellene fra grunnlinjen, og som om det var forutbestemt, slo Kiefer seg mer og mer bort.
Årsaken er også mental. Spillere som skal slå Federer, vet at de må spille perfekt i hvert sett. Det sliter på psyken å vite at en misbrukt mulighet – som Kiefers gedigne sjanse på 3-3 i tredje – kan bety at kampen vipper i Federers favør. Da er det som regel slutt.
Men Federer kan ikke forvente at motspilleren skal knekke sammen bare fordi det er Might Fed som står på andre siden av banen, slik han gjorde med sitt passive spill i første halvdel av kampen. David Nalbandian i neste runde kan bli mer spennende enn sveitseren og bookmakerne hadde sett for seg.