Maskiner kan være vakre. Mekaniske tennisspillere kan også være nytelser å se på. Selv om de færreste vil innrømme det.
Thomas Enqvist har gjennom en lang karriere levd med et stempel som kjedelig. Jeg tror ikke han bryr seg. På sitt beste er Thomas Enqvist noe av det råeste som har vist seg på en tennisbane. Hardcourtbane, vel å merke. Enqvist er dårlig til å improvisere, og har aldri gjort det godt på grus eller gress. Der spretter ballen litt utenfor svensken sin kalkulerte slagsone.
Men altså, Enqvist på hardcourt er litt av et syn. Svensken spiller utrolig flatt, altså lav margin over nettet. Når Enqvist har dagen, treffer han linjene med laserpresisjon, han hamrer inn alt som kommer over nettet. Jeg husker en semifinale senhøsten 1999, hvor han slo klodens heteste spiller, Agassi, i tre sett. Det siste 6-0, i en brutal oppvisning.
Enqvist sin forehand er navet i maskinen. Utolig økonomisk. Racketen tas kort tilbake. Enqvist flytter sin litt trege kropp i posisjon. Ballen nærmer seg. Armen går raskere enn noe kamera kan fange, og det smeller. Lite sikkerhetsmargin, slaget er en knisvegg som spillet balanserer på.