Rett før Australian Open er den endelig her, Netflix sin serie om tennisåret 2022: Break point. De fem første episodene ble sluppet 13. januar. Resten kommer i sommer.
De fem først episodene handler om første halvdel av sesongen, fra Australian Open til og med French Open i fjor. Serien er laget av de samme folkene som skapte Drive to survive, Netflix-serien som fikk bibliotekarer til å bli blodfans av Formel 1.
Overtente kommentatorer, alvorlige intervjuer
Break point er ikke en blåkopi av Drive to survive, men de ligner såpass mye på hverandre at det er naturlig å sammenligne. Sjangergrepene du husker fra bilserien er med: Timelapse-klipp med drivende skyer, besøk hjemme hos hovedpersonenes familier, klipp av publikum som reiser seg i jubel, overtente kommentatorer som stort sett ikke har mer på hjertet enn å understreke hvor stort og viktig alt er, alvorlige talking heads-intervjuer i litt dunkel belysning, eksperter som forklarer hvorfor akkurat DENNE sporten stiller de hardeste kravene til utøverne. Formspråket gir en viss copy-paste-følelse hvis du har sett Drive to survive.
Break point går kronologisk gjennom sesongen, men fokus skifter fra episode til episode. Formelen gjør det enklere for gjennomsnittlig tennisinteresserte folk å holde oversikten. Samtidig virker formelen litt som en tvangstrøye når den første episoden om Australian Open dreier seg mest om Nick Kyrgios. Han røyk ut i andre runde, men vant doubleklassen sammen med Kokkinakis, og det blir mye double i første episode. (At et par middels gode singlespillere kan slå seg sammen og vinne doubleklassen mot doublespesialister, er en av tingene som gjør at jeg aldri klarer å ta double helt seriøst.) Den store historien i Australian Open i fjor var balladen om Djokovics startnekt på grunn av covid-regler og Nadals opphenting i finalen mot Medvedev. Men når det skal handle om Kyrgios, så skal det handle om Kyrgios. Hensikten med det er selvsagt at vi får følge Kyrgios til Wimbledon-finalen når neste bolk publiseres til sommeren.
Ett år er lang tid i tennis. I slutten av første episode har Kyrgios tapt mot Medvedev i Australian Open, og kommentatorene spør retorisk om dette var siste gang hjemmepublikummet så ham spille. Noen måneder senere spilte han finale i Wimbledon. Men spørsmålet i januar 2022 var ikke så dumt da, for Kyrgios var ranket helt nede på 115. plass for ett år siden.
Ved et veiskille
Break point har som underliggende premiss at tennis er ved et veiskille. Hvem skal ta plassen fra Nadal og Djokovic, og fra Serena Williams?
Serien har skutt en del gullfugler i castingen. Up-and-coming-spillerne Casper Ruud, Felix Auger-Aliassime, Taylor Fritz og Matteo Berrettini har store roller. Alle hadde gode sesonger i 2022, men de vant ingen Grand Slam-titler. Kanskje er det noe i den gamle klisjeen om at man ikke bør være altfor reflektert hvis man skal bli best i noe? Spillerne over er flinke til å snakke om ambisjoner og drømmer, om sin beundring for den gamle garde, og det kan virke som de drar med seg for mye mental bagasje ut på banen i de største kampene.
Serien er på sitt beste nettopp når den viser hvor mye det psykiske har å si i tennis. Berrettini, Auger-Aliassime og Ruud får alle sjansen mot Rafael Nadal i Grand Slam-turneringene, og disse klippene er noe av det beste i sesong 1 av Break point. Kameraet fanger opp det tause spillet i kulissene like før kampene. Der Nadal er i sin egen boble, og spretter og sprinter rundt i gangene, ser motstanderne ut som de skal inn til tannlegen eller rektors kontor. (Ruud spør en funksjonær hvor lenge det er til de skal ut på banen, og får til svar at det er 30 sekunder til.)
I intervjuene de gir, virker det ikke som de innerst inne tror de skal slå Nadal. Og det gjorde de heller ikke. Unntaket var Taylor Fritz, som slo Nadal i finalen av Indian Wells. Kanskje klarte Fritz det fordi han regnet med å måtte stå over på grunn av skade han pådro seg finaledagen, og at det dempet eget spenningsnivå? Nadals tomme ansikt etter tapet sier alt om en apetitt på titler som ikke har blitt mindre med årene.
På kvinnesiden legger ikke spillerne skjul på de mentale påkjenningene ved tennis på topplan. Maria Sakkari, Ajla Tomljanivoc og Paula Badosa har alle sine små og store nedsmeltinger i Break point. Det er en slags trøst for oss amatører at selv folk med all verdens mentaltrenere og erfaring knekker sammen under press.
Og samtidig, som Maria Sakkari sier det: «Det blir en avhengighet, å høre ordene game – set – match.»
I første sesong av Drive to survive fulgte vi de mindre Formel 1-lagene. Noe av det samme preger Break point. Sakkari, Jabeur, Ruud, Fritz, Auger-Aliassime og Berrettini er toppspillere, men de vant ingen Grand Slam-turneringer i fjor. Kvinnenes nummer én, Iga Swiatek, er sentral i neste bolk som kommer til sommeren. Det gleder jeg meg til.
Drive to survive-effekt?
Kommer Break point til å gjøre det samme for tennis som Drive to survive gjorde for Formel 1? Kanskje. Tennis er en mindre bråkete sport enn Formel 1, og glam- og blingfaktoren er mindre. Break point viser utøverne som sårbare og usikre på en måte som jeg ikke så i Drive to survive. Men så er da også tennis en sport hvor mer er opp til utøverne enn til utstyret. Ryker du en streng, er det bare å skifte racket, du trenger ikke trekke deg fra kampen. I Formel 1 er påkjørsler og tekniske problemer en del av dagens orden, og sjåførene har flere å dele nederlagene med.
Jeg tror serieskaperne kan bli dristigere i skildringen av sporten. HVORFOR Nadal og Djokovic vinner så mye, får vi ikke vite så mye om. (På samme måte som jeg gjerne skulle visst mer om hva det er med Lewis Hamilton og Max Verstappen som gjør dem så gode bak rattet i Drive to survive.)
Den nye tennisserien på Netflix er en fin appetittvekker før Australian Open, og kan rekruttere noen nye tennisfans. Hvis du følger sporten tett fra før, kommer du tettere på spillerne enn ellers, og kanskje fører serien til at du blir mindre streng mot deg selv neste gang du får et lite sammenbrudd på banen. Hvis proffene har problemer med å styre følelsene sine, hvorfor i all verden skal du klare det?
Seriens morsomste øyeblikk:
- Mamma Kyrgios’ samling av sønnens knuste racketer. Hva skal hun med dem?
- Team Ruud som prøver å psyke opp Casper før finalen i Paris mot Nadal: «Han frykter deg!» Etter 13 titler i French Open, tror jeg ikke «frykt» var den fremste følelsen Nadal kjente på før finalen.
