Juleavslutning på småbarnsavdelingen

Av alle tennisens rare turneringspåfunn, må juniorsluttspillet på ATP-touren være noe av det ypperste. Det vil si, det er ikke for juniorspillere, men unge seniorspillere. De sju beste til og med 21 år, pluss en wild card-spiller, får delta i Next Gen ATP Finals, som ble spilt i Milano i forrige uke.

Finn fram ei teskei, for jeg henger ikke helt med. Spillere som deltar i ATP-turneringer er per definisjon seniorspillere. Etableringen av unge voksne-sluttspillet i Milano framstår som en panikkreaksjon på at toppen på herresiden er temmelig aldrende. Denne uka spiller for eksempel Kevin Anderson ATP-sluttspill (det ordentlige) i London for første gang. Han er 32.

Det var greske Stefanos Tsitsipas som vant Milano-turneringen i år. Den beste spilleren i verden i Next Gen-kategorien er Alexander Zverev, nummer 5 i verden. Han spilte ikke i Milano, for han skulle spille i voksen-sluttspillet uka etter. Jo flere som havner i hans situasjon – unge og gode nok til ATP-sluttspillet – desto mindre prestisje får Milano-turneringen.

Hva med Casper Ruud?

Casper Ruud er for øyeblikket ranket 113 i verden. Nettstedet Tennisabstract.com har en interessant listing av spillere etter alder. Den viser at Ruud akkurat nå har 14 spillere ranket over seg i under 22 år-segmentet.

Ruud har avslutta 2018-sesongen, og kan se tilbake på et år hvor han kvalifiserte seg, og vant første runde, i både Australian Open og French Open. Dessuten kvalet han inn i US Open, og Ruud er nå så godt ranket at han ikke er langt unna å få automatisk innpass i Australian Open i januar. Hans beste prestasjon for året var kanskje likevel seier mot Munar og Ferrer i Båstad i sommer. Selv om David Ferrer ikke er på høyde med nivået han hadde på sitt beste (2013-finalist i French Open), vet han hvordan man vinner kamper på grus.

 

Vanskelig å si hvem som tar steget

Norske medier følger Casper Ruud så tett at tilfeldige fans kan få inntrykk av at det går litt seint oppover rankingen, men det er det ingen grunn til. Tennis er blitt en sport hvor spillere kan blomstre tidlig og seint, i motsetningen til hvordan det var for 25-30 år siden – da blandet tenåringer seg jevnlig inn i verdenstoppen. Hvem som tar spranget og når det skjer, er vanskelig å spå. Stefanos Tsitsipas var ranket 91 ved årsslutt i fjor, nå er han etablert i toppen. Alex De Minaur, som tapte finalen i Milano, var 208 i verden for ett år siden. Når de kan gjøre enorme byks oppover, kan selvsagt Casper Ruud klare det samme.

Tsitsipas og De Minaur blir spennende å følge i 2019. De Minaur er australsk og minner mye om Lleyton Hewitt i stilen.

John McEnroe (Wikimedia Commons)

En times kontinentalt eksperiment

Jeg liker tvangstrøyer, så lenge de er kortvarige og befatter seg med mindre deler av livet. Små, ufarlige regler som for en kort tid rykker hverdagen litt ut av sitt vante spor. Gå en forskjellig vei til jobb hver dag i en uke. Spise vegetarmat en hel uke. Ikke se på mobilen en hel søndag. Sånne ting.

Sist tennistime bestemte jeg meg for å spille hele økta med kontinentalgrep. Dette er det såkalte hammergrepet, og er det som brukes i bordtennis.

Hvorfor? Kontinentalgrepet er det som brukes til å serve. Serven er sportens vanskeligste slag. Men i grunnslag bruker jeg (og 99 prosent av alle tennisspillere) andre grep. Kontinentalgrepet er forbeholdt serve, volleyer og slice (underskru). Til den jevne grunnlinjedunkinga holder man vanligvis racketen på andre måter, men det jeg egentlig trenger, er å bli komfortabel med kontinentalgrepet. Så jeg klamret meg til det i en klokketime.

To spillere som brukte kontinentalgrep til alt, var John McEnroe og Stefan Edberg. Kanskje ikke så unaturlig, siden spillet deres handlet om å komme seg fortest mulig fram til nettet.

Sammenlign McEnroes forehand med Rafael Nadals forehand, så ser du hvor mye teknikken har endret seg på 30 år:

Forskjellen fra kontinentalgrep til andre grep, er at racketen er mye mer åpen, altså at strengene holder seg 90 grader i forhold til bakken. I moderne tennis vender rackethodet ned mot bakken i store deler av svingen, før det åpnes opp like før trefføyeblikket.

Dessuten spiller håndleddet i moderne tennisslag en større rolle enn det gjorde før. Se for eksempel Djokovics forhand i sakte film, hvordan racketen slynges framover i siste sekund, som gir en fabelaktig blanding av spinn og fart. Dagens tennisgrunnslag er mangeleddete mekanismer. Kontinentalgrep føles mer som å guide ballen over nettet.

Grunnen til at ingen slår forehand og backhand med kontinentalgrep i dag, er at grepet gjør det vanskelig å håndtere høye baller, og ikke minst problematisk å gi ballen noe særlig toppspinn. Men samtidig gir det vertikale kontinentalgrepet fordelen av å treffe ballen «midt på», all energien går med til å slå ballen rett fram over nettet, og ikke til å gi den en overskru som skal få den opp og ned. Det fikk i alle fall meg til å stresse ned.

Å slå grunnslag med kontinentalgrep er ikke noe jeg kommer til å fortsette med, men en time med racketen i samme grep gir merkbare gevinster. Når man slipper å rotere racketen i hånden avhengig av hvilket slag man har tenkt å slå, går mer av hjernekraften til å posisjonere seg og holde øye med ballen. Dessuten merket jeg at jeg var mer konsentrert når jeg visste at jeg holdt racketen på en uvanlig måte. Mer fokusert på å ikke måke den ut, rett og slett. Og servene og volleyene føles også mer behagelige etter en hel time med hammergrepet.

Så neste gang du har lyst å ha en helsprø tennistime, prøv å holde racketen som John McEnroe.

Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til…

Jostein Gjertsen
En klarsynt tennisentusiast: Jostein Gjertsen.

Før nyttår ba jeg dere spå utfallet av tennisåret 2018: Fire spørsmål, og i tillegg tipping av Casper Ruuds rankingtall ved årsslutt dersom det sto likt etter de fire spørsmålene.

Casper Ruud reiser verden rundt etter rankingpoeng i mange uker ennå, men hvor han ender på rankingen er ikke så viktig. I det minste ikke for denne konkurransen. Vi har nemlig en vinner, som klarte å prikke inn fire av fire i tippekonkurransen.

Dette var spørsmålene (og svarene):

  1. Hvem kommer til å være høyest ranket av Novak Djokovic og Andy Murray ved årsslutt 2018? Dette var et reelt spørsmål for ti måneder siden, da begge to var skadeforfulgte storspillere på feil side av 30-tallet. Etter en svak sesongstart for begge fikk Djokovic opp farten i sommer, og vant både Wimbledon og US Open. Murray har avsluttet sesongen med enda mer skader. Fasit: Djokovic.
  2. Kommer både Rafael Nadal og Roger Federer til å vinne Grand Slam-turnering neste år? De dominerte 2017, og svaret på dette spørsmålet kom allerede på forsommeren. Da hadde Federer forsvart tittelen i Australian Open og Nadal vunnet French Open som vanlig. Fasit: Ja.
  3. Kommer Serena Williams til å vinne mer enn én Grand Slam-turnering? Begynner alderen omsider å bite på Serena Williams? Hun spilte i årets to siste Grand Slam-finaler, og tapte begge i strake sett, etter temmelig dårlig spill. Motstandere var Angelique Kerber og Naomi Osaka, som har mye mindre erfaring enn Williams i slike situasjoner. Williams er fortsatt bare én Grand Slam-tittel bak rekorden på 24, og kan selvsagt tangere eller passere det tallet. Men faktum er uansett at hun har tapt fire av sine siste seks Grand Slam-finaler. Fasit: Nei.
  4. Kommer Simona Halep eller Karolina Pliskova til å vinne en Grand Slam-turnering? Halep spilte en av årets mest underholdende kamper da hun tapte mot Caroline Wozniacki i finalen av Australian Open. Deretter vant hun French Open. Karolina Pliskova kom ikke lenger enn kvartfinale i noen Grand Slam-turnering i år. Fasit: Ja.

Tie-breaker:

5. Hva kommer Casper Ruuds ranking til å være ved årsslutt 2018? Fasit kommer mot slutten av året.

Slik fordelte tipsene seg. (Her kan det lønne seg å flippe skjermen hvis du leser på mobil.)

DeltakerDjokovic vs Murray best ranking?Både Nadal og Federer vinner Grand Slam-turnering i 2018?Serena Williams vinner mer enn én Grand Slam-turnering?Halep eller Pliskova: vinner noen av dem Grand Slam-turnering?Tie-breaker: Casper Ruuds ranking ved årsslutt 2018?Poeng
Fasit:DjokovicJaNeiJa
JosteinDjokovicJaNeiJa2004
HansDjokovicNeiNeiJa973
Svein IngeDjokovicNeiNeiJa1103
TorleifDjokovicJaJaJa993
ÅsmundMurrayNeiNeiJa1352
MariusDjokovicNeiNeiNei752
TerjeMurrayJaJaJa1432
SondreDjokovicJaRimelig sikkerFullstendig lotto– (ikke oppgitt)2
ThomasDjokovicNeiNeiNei1502
Tor ArneDjokovicNeiJaJa902
BjørnDjokovicNeiNeiNei992
KjartanDjokovicNeiNeiNei3202
Jon StåleDjokovicNeiJaJa682
PeerMurrayNeiNeiJa2152

Konkurransevinner Jostein Gjertsen er uvant med konkurransehell, og ble mildt forundret da han fikk budskapet. Men selv årelang uflaks i tipping kan snus med jevnlig inntak av tennis på nett og i praksis (han spiller med meg). Han benytter selvsagt alltid sjansen til å snakke tennisens sak når media tar kontakt. Som konkurransevinner får Gjertsen to DVD-er og skryterett de neste 12 månedene.

– Hva skyldes seieren, kløktig vudering eller rein flaks?

– Ren flaks, eller ubevisst kunnskap hentet fra lesing av den eminente tennisbloggen, min kilde til alt jeg vet om tennis.

– Jo, takk. Jeg er åpenbart ikke i kontakt med meg selv, siden jeg bare fikk to rette.

– Haha, du er iallefall min TennisYoda.

– Hva har gledet deg mest i tennisåret 2018?

– Finalen i Australian Open var knall på alle måter, Federer vant og jeg så den sammen med en god og tennisivrig kompis. For egen del, at jeg begynner å få til noe som ligner en slice og at serven av og til sitter sånn nogenlunde.

– Siden du er konkurransevinner, kan du få lov å bestemme ett av spørsmålene for neste års konkurranse. Fyr laus!

Finalen i US Open mellom Naomi Osaka og Serena Williams blir vel husket for mye annet enn det fine spillet til Osaka. Men jeg har tro på henne og krysser fingrene for fremgang. Så spørsmålet blir: Vinner Naomi Osaka en Grand Slam-turnering i 2019? (Jeg svarer ja)

– Gode greier. Lykke til neste år!

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Naomi Osaka vant årets merkeligste Grand Slam-finale

Tennis på tv:
Naomi Osaka – Serena Williams 6-2, 6-4
Finale, US Open 2018

Naomi Osaka (Wikimedia Commons).

Før finalen mellom Serena Williams og Naomi Osaka nevnte Mats Wilander i Eurosport-studio at Serena måtte legge den dårlige Wimbledon-finalen mot Angelique Kerber bak seg. For det er faktisk sånn at Serena Williams har spilt noen dårlige Grand Slam-finaler i karrieren, selv om det har vært unntak. Men som alle andre så jeg for meg en grei seier for Serena Williams.

Alle kamper med Serena Williams innebærer venting. Siden toppnivået hennes er så mye høyere enn motstanderens, er alle kampers utfall et spørsmål om hun kommer til å finne det eller ikke.

Serena holdt i et litt rustent første game, det samme gjorde Osaka. Det merkelige i første setts fortsettelse var at Serena sin serve var bare sorgen, og settet sklei ut av hendene hennes.

Vendingen kom tilsynelatende i begynnelsen av andre sett, da Serena fikk 3-1, og Osaka begynte å gjøre litt flere feil. Hun hadde vunnet første sett ved å spille bedre enn noen gang, hun matchet Serenas tempo og servet fantastisk.

På veien hadde Serena også fått advarsel for coaching. Jeg er litt usikker på hvordan dommeren fikk det med seg, og av reprisen var ikke coachingen spesielt omfattende: Trener Patrick Mouratoglou holdt hendene litt fra hverandre og beveget dem parallelt ut fra kroppen.

Coache-advarselen fikk Serena til å flippe. Ut over kampen smashet hun en racket da hun ble brutt, og brukte alle anledninger til å kjefte dommeren huden full med all slags gloser. Eurosport klippet til reklamepause midt i tiradene, som etter hvert ble for mange til at jeg klare å holde følge (les The Guardians live-feed.) Det toppet seg da Williams fikk et ett games straff, som ga Osaka 5-3 i andre sett. Hun servet det hjem uten problemer.

Ok. Serena Williams er 36 år og har vært i slike finaler i 20 av dem. At hun skal miste hodet på denne måten, er mer enn jeg forstår. Jeg mente hun sa noe i retning av «dette skjer alltid med meg i denne turneringen» når hun snakket med overdommerne under et av de mange utbruddene. Det er sånne ting unger sier. Og hun forlanget at dommeren skulle gi henne en unnskyldning for at han hadde dømt henne for coaching.

Hva kan grunnen være? Serena Williams har 23 Grand Slam-titler. Rekorden er 24. Serena ville ha passert det tallet hvis hun hadde vunnet Wimbledon og US Open, hun spilte finale i begge. Men hun vant ingen av dem, og selv om Serena fortsatt er relativt ung, har heller ikke hun mer enn fire Grand Slam-turneringer å gjøre det på i året.

Men hei – da premiene ble delt ut, var det Serena som fikk New Yorkerne til å slutte å bue.

Årets merkeligste tenniskamp.

Djokovic ut av myra

Novak Djokovic – Marton Fucsovics 6-3, 3-6, 6-4, 6-0
1. runde, US Open 2018

Novak Djokovic
Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Av settsifrene å dømme skulle man tro dette var en enkel kamp for Djokovic, men han hadde beina djupt i myra på et tidspunkt.

Fucsovics ble bare brutt i første game i første sett før han stilte inn forehanden, og tok sett nummer to. Han brøt tidlig i tredje sett, og luktet på dobbeltbreak. Djokovics hode dinglet og øynene så på noe langt borte, i heten (34 grader) i New York. Dessuten tok han seg til kne, mage og legg.

Fucsovics har jeg knapt sett før. Han er lang og hengslete, med en voldsom forehand. Han kan minne om Tomas Berdych i stilen. Til tider klarte han å overvelde Djokovic, men det var hele tiden noe helt på grensen over spillet hans; han spilte på små marginer og klarte ikke å kvitte seg med Djokovic i tredje sett. Mot slutten av tredje sett kom Djokovic seg til hektene igjen, og de siste gamene var klassisk Djokovic. Samme hva Fucsovics bød på, sto Djokovic der og slo det tilbake. Settballen i tredje sett er verd å spore opp på YouTube.

Etter tredje sett ble kampen stanset på grunn av varmen, og deretter var det bare Djokovic på banen. Fucsovics tapte fjerde sett kjapt. Jeg har ikke sett Djokovic siden skadeavbrekket, og siden den gang har han vunnet Wimbledon.

Det var ikke den utilnærmelige vinnermaskinen Djokovic som spilte i dag, men han kom seg gjennom.

Zverev ble sliten

Jeg har hatt et mer hat enn elsk-forhold til Eurosport Player, tjenesten som koster meg 129 kroner i måneden de månedene jeg vil ha den. Kanalpakke har jeg ikke hatt på noen år, og det trengs nøyaktig halvannen reklamepause for å minne meg på hvor lite jeg har savnet tilbudet. Eurosport Player på min årsgamle Samsung-TV pleier å innebære at jeg må skrive inn brukernavn og passord hver blippings gang jeg skrur på skjermen. På Mac-en funker det bedre.

Men på dager som første spilledag av US Open har playeren sin funksjon. Det spilles kamper på alle banene i Flushing Meadows, og selv halvstore navn kan folk få med seg på nært hold. Jeg fant fram til oppgjøret mellom Taylor Fritz og Mischa Zverev. Fritz er en av mange gode amerikanere, på jakt etter det store gjennombruddet. Zverev er storebror til bedre Alexaner Zverev, han er venstehendt og går ofte til nettet.

Jeg kom inn i kampen i begynnelsen av fjerde sett, etter at tyskeren hadde tatt to av de tre første. Fritz (jeg holder hele tiden på å skrive Taylor Swift, men det heter han definitivt ikke) har blitt sammenlignet med Pete Sampras i spillestil, og trenes faktisk av Pistol Petes gamle coach Paul Annacone.

Taylor Fritz
Taylor Fritz (Wikimedia Commons).

Det ser skummelt ut når Fritz taper serven sin tidlig i fjerde sett, men han skaffer seg tre breaksjanser i neste game. Fritz utligner til 2-2 med en forehand som treffer noe på bakken som får den til å skifte retning. Hvis Fritz ligner på Sampras, er det mer i kroppsspråk enn spillestil. Han har kort, litt mekanisk servebevegelse som minner mer om Andre Agassi. Zverev prøver å få ham ut av rytmen, men klarer det ikke, og Fritz holder til 3-2. 

Zverev får massasje på en vond arm før han skal serve. Som alltid er det en åpenbaring å se filmingen fra disse banene, som mer enn de store arenaene gir et inntrykk av hvor raskt det går. Mange slag blir tatt på halvspretten selv langt bak i banen, og både Zverev og Fritz går tidlig for vinnerslag. Zverevs førsteserve har forlatt ham, og Fritz får to breaksjanser til å drepe dette settet. Zverev holder unna, og jeg liker forehanden hans ned langs linjen. Han berger gamet til 3-3 med en styring ut av Fritz´forehandhjørne. Kul tennis. Nettspilleren Zverev har vi ikke sett mye til, han har ikke fått sjansen til å komme seg dit ennå.

Zverevs backhand veksler mellom harde, flate slag, og kjappe blokkeringer som gir Fritz lite å jobbe med. Zverev bryter til 4-3. 

Mischa Zverev skifter sko, og tar av seg momentumet i samme slengen. Han gir Fritz tre breaksjanser i neste game, og dobbeltfeiler gamet over til amerikaneren. So much for rutine (Zverev er ti år eldre enn Fritz). Det er korte poeng i denne kampen. Fritz holder enkelt til 5-4, og ser piggere ut.

Fritz løper, Zverev prøver å få spillet til å komme til seg. Zverev holder til 5-5 i fjerde sett. Dagens beste poeng kommer i neste game på 30-15 til Fritz, hvor Zverev slår en nadalsk forehand ned langs linjen selv i tidsnød, hvor all bevegelse ser ut til å skje i underarmen. Det slaget skaper masse problemer for Fritz i denne kampen, men amerikaneren tar de tre neste poengene og leder 6-5.

Zverev holder til 6-6. Tiebreak i fjerde sett.

Det virker ikke som kickservene (sterkt overskrudde server) har særlig effekt på underlaget. Fritz får 3-1 i tiebreaket, og så 4-1 med et ess. Fritz presser på videre, og får 5-2. Zverev virker halvinteressert, og Fritz får fire settballer. Zverev gir bort de to siste poengene, og Fritz utligner til 2-2 i sett. 

Jeg legger meg, og våkner til nyheten om at Fritz vant kampen, 6-2 i siste sett. Han møter australske Jason Kubler i neste runde. 

Mann mot maskin

Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.

Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.

Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.

Andre Agassis selvbiografi "Open"

Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.

Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.

Tennisbloggen på tur: Kristiansund!

Kristiansund tennisklubbKristiansund: På nordvestkanten av Nordvestlandet, kjent for klippfisk, Ole Gunnar Solskjær og Dance With a Stranger. Som gift med en kristiansunder har jeg vært i byen jevnlig i mange år, men ikke før i år har vi spilt tennis der.

Som andre vestlandsbyer er ikke Kristiansund bortskjemt med for mye sol eller vindstille, to ting som alltid er kjekke å ha for å spille tennis ute. Sommeren 2018 er ekstraordinær i så måte, med motsatt fortegn.

Tennisbanene i Kristiansund ligger i Tennisveien, i det som jeg blir fortalt er en tradisjonelt fjong del av byen. Klubben har to baner med et grusaktig dekke, pluss en barnebane. Du må booke tid for å spille på de to store banene, barnebanen er åpen for alle. Les mer på Kristiansund tennisklubbs hjemmeside.

Kristiansund tennisklubb

Dekket ser ut som grus, men er kunstgress med sand og gode dreneringsegenskaper. Åtte tusen hull (tror jeg det var de sa) ble boret under banene da de fikk nytt underlag for få år siden. Jeg traff to klubbtravere da vi var, som kunne fortelle om mange dugnadstimer og stor rekruttering etterpå. Det skal regne mye for at banene blir uspillbare, ifølge dem. Da gjenstår bare vind som et tennishinder av varierende størrelse (helt vindstille er det sjelden i Kristiansund), og mørke. Det blir mørkt i Kristiansund i vinterhalvåret, og flomlys på banene i dette boligområdet blir neppe en realitet. Det er visst innendørsbaner i byen også.

Takk for oss, dette var garantert ikke siste gang vi spiller tennis i Kristiansund!

 

Fotballdommer (Wikimedia Commons)

På sporet av fotballens tapte tid

Jeg har sett mye på fotball-VM. Det var stort sett veldig gøy. Jeg synes effektiv spilletid bør bli neste forbedring av fotballsporten. Hvis kampuret stanses hver gang det blir stopp i spillet, blir det mindre rulling, tulling og uthaling av tid. Mer fotballspilling, rett og slett.

Det legges aldri til nok tid

Dommerens redskap for å kompensere for uthaling av tid, er øke kamplengden med tilleggstid. Det amerikanske statistikknettstedet Fivethirtyeight.com tok for seg de 32 første kampene i VM  for å sjekke hvor presis tilleggstiden var i forhold til de faktiske avbrekkene i kampene. Målestokken var Fifas eget reglement. Fasit: Det legges sjelden til noe i nærheten av den tiden som gikk tapt.

Artikkelen fra Fivethirtyeight viser at gjennomsnittlig 43% av kampene besto av pauser. Brutt ned i kategorier viser tallene at i hver fotballkamp går 10,8% av tiden med til venting på at et frispark skal bli tatt. Spennende ventetid? Tja, hvis frisparket er i nærheten av mål. Knapt 8 minutter i hver kamp er venting på innkast. Denne tidstyven er vanskeligere å skjønne, siden innkast sjelden har scoringssjanse som utfall, og derfor ikke krever samme grad av forberedelse (skulle man tro).  6 minutter i hver kamp går med til å vente på at keeper skal sparke ut ballen (!).

Gjennomsnittlig ble det lagt til 6:59 i hver VM-kamp, begge omgangene til sammen. Det burde vært lagt til 13 minutter og 10 sekunder dersom tilleggstiden skulle kompensert for alle bruddene i spillet.

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Den samme forestillingen

Om tallene høres store ut, tar jeg det for gitt at de er enda verre hvis man ser VM under ett. I utslagningskampene har lagene enda større grunn til å drøye tiden hvis de leder.

Også dette har det Fivethirtyeight sett på. Et lag som leder, bruker i snitt 34% lenger tid på å ta innkast, sparke ut ballen, bytter, hjørnespark og frispark. Det blir verre jo nærmere man kommer 90 minutter. Da sveives den samme forestillingen i gang: Omfattende rulling rundt etter taklinger, spillere som blir liggende på bakken for å tvinge fram pause i spillet, spillere som sparker bort ballen når motstanderen vil ha tak i den for å få tatt frisparket de har fått, sakterusling av banen ved innbytter, spillere som stiller seg opp én meter fra ballen når motstanderen får frispark, og så videre.

Kollokviegruppe og syting

Noen vil kanskje si at dette også er en del av fotballen man må beherske, det å bryte motstanderen ned ved å la kampen ebbe ut i en orgie av raffinert tidssløsing, og se hvor langt man kan tøye regler og sedvaner uten at det blir slått ned på.

Jeg skjønner ikke den argumentasjonen. Vil jeg se teater, går jeg på teater. Vil jeg se hva verdens beste fotballspillere er gode for, vil jeg se dem spille fotball, ikke drive med alle slags påfunn for å unngå å spille når de leder.

Det triste er at sløsing med tid sjelden blir straffet. Dommeren deler i høyden ut ett gult kort til laget som går i sirup, er mitt inntrykk.

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Heia håndball!

Håndball foregår på en mye mindre bane enn fotball, og tempoet rundt målene er høyere.

Grensene mellom tråkk og ikke tråkk på sjumeterstreken, mellom brøyt og takling, mellom lovlig og ulovlig sperre, mellom strake armer (to minutters utvisning) og bøyde armer er i stor grad skjønnsspørsmål, og alt skjer rasende raskt: Masse rom for diskusjon hvis håndball hadde vært en sånn sport. Men i håndball er det enkelt og greit: Dommerne dømmer. Får et lag frikast imot, skal de legge ballen ned med en gang. Gjør de ikke det, får spilleren to minutters utvisning. Ferdig snakka.

I fotball oppfører spillerne seg som om hver avblåsning er startsignal for et møte i appelldomstolen. Alle frispark skal påklages. Begge lag mener de har krav på enhver ball som går ut over sidelinja eller dødlinja. Med VAR-utprøvingen i VM ropes det på straffe hver gang en spiller faller i bakken innenfor 16-meteren. Jeg beundrer dommerne på toppnivå som gidder å stå midt i sytestormen kamp etter kamp. De trenger et klarere regelverk for å gi oss mer fotballspilling og mindre venting.

Hva kan gjøres? Blant annet:

  • Effektiv spilletid, 30 minutter hver omgang. Klokken stanses hver gang det er pause i spillet. Ingen tilleggstid. Dette funker bra i håndball, basketball og ishockey, så hvorfor ikke fotball?
  • Når det er blåst, skal synderen sju meter bort fra ballen umiddelbart, slik at frisparket kan tas raskt.
  • Maksgrense for hvor lang tid et lag kan bruke på frispark, innkast osv. Klarer de ikke det innen tidsfristen, går ballen til motstanderlaget.
  • Dropp VAR, men behold mållinjeteknologien. Begynn heller med to dommere a la håndball, for å fange opp situasjoner i straffefeltet.