Nei, jeg snakker ikke om Martin Ødegaard, men Elias Ymer. 18 år gammel, ranket 212, kvalifiserte han seg inn i hovedtrekningen til Australian Open. Han tapte i første runde mot japanske Soeda, etter å ha ledet 2-1 i sett. Ymer slo blant annet Benoit Paire i kvalifiseringen, en tidligere topp 30-spiller. Det lover godt.
Tennis er blitt en sport for menn mer mot slutten enn begynnelsen av 20-årene. Ingen tenåring har vunnet Grand Slam-turnering siden Rafael Nadal gjorde det i French Open 2005. Det er kanskje noe litt krampaktig over publikum og presses rop på nye navn hele veien, når de samme spillerne har vunnet så mye de siste ti årene.
Sporten har sett mange tenåringstalenter fisle ut, ofte på grunn av enorme forventninger som lesses på skuldrene deres. Faren er spesielt stor hvis spillerne kommer fra land med stolte tennistradisjoner. Det var neppe sunt for Tommy Haas og Nicolas Kiefer å stadig bli minnet på Boris Becker og Michael Stichs prestasjoner. Donald Young fikk altfor mange håp knyttet til seg da amerikansk tennis lette etter en ny stjerne for noen år siden, og ble ikke mer enn en helt okei ATP-spiller.
Akkurat der tror jeg Elias Ymer har en fordel. Sverige er en falmet stormakt. Det er 13 år siden Thomas Johansson vant landets siste Grand Slam-tittel, nettopp i Australian Open. (Wilander og Edberg vant også her, og Thomas Enqvist spilte finale i 1999.) Men jeg innbiller meg at svenskene ikke er så kravstore som tyskerne og amerikanerne, og gir folk mer pusterom.
Jeg finner ikke klipp av Ymers kamp mot Soeda på Australian Opens hjemmesider. Expressen.se har en fin sak om kampen. Det virker som Ymers alder spilte inn, både når det gjaldt taktiske valg og det fysiske.
Verden er full av grunnlinjespillere med tohåndsbackhand. Om Elias Ymer kommer til å skille seg ut blant dem, vil de to-tre neste årene vise.
Her er noen høydepunkter fra siste svenske Grand Slam-tittel, Thomas Johansson 2002: