Wimbledon – Side 2 – Tennisbloggen

Nadal tapte mot Nick Kyrgios, og denne eksperten ser ekstra dum ut

For noen dager siden slo jeg fast med en vismanns klarsyn at Rafael Nadal må slås tidlig i Wimbledon. Hvis ikke, kommer han til finalen. Sånn er det med den saken, ferdig snakka.

Dette var bakgrunnen for min bastante spådom:

År	Nadals Wimbledon-prestasjon	Tapte mot (ranking)
2003	3. runde	Paradorn Srichaphan (11)
2004	Spilte ikke
2005	2. runde	Gilles Muller (69)
2006	Finale	Roger Federer (1)
2007	Finale	Roger Federer (1)
2008	Vant turneringen
2009	Spilte ikke
2010	Vant turneringen
2011	Finale	Novak Djokovic (2)
2012	2. runde	Lukas Rosol (100)
2013	1. runde	Steve Darcis (135)

Etter dagens kamp mot Nick Kyrgios tar jeg gjerne fram klovnenesen og den spisse hatten, hvis det gjør leserne glade. Nadal hadde startet Wimbledon slik han gjerne gjør; i seiersform, men ikke helt overbevisende. Da jeg vasket badet i ettermiddag og samtidig hørte på tennis-podkast, snakket kasterne seg varme om Nadals sjanser. Nadal blir farlig i uke to, var omkvedet. Uke to, det er nå, det.

Wimbledon går ikke på mine kanaler i år (bortsett fra finalene på NRK), så jeg har ikke sett noe av Nadals tap. Jeg ser i referatet på tennis.com at Kyrgios (ranket 144!!!) slo 37 ess mot Nadal. Det er mye på fire sett mot en så god returspiller. Noen rynker på nesa over servingens dominante plass i Wimbledon, men jeg er ikke blant dem. Det er bra at det fortsatt er mulig å serve folk av banen i Wimbledon, for det er praktisk talt umulig andre steder. Skal ikke tennisens viktigste slag – serven – få lov til å dominere én Grand Slam-turnering? Så kan vi ha de uendelige ballvekslingene resten av året? Jeg liker nervekampen som Wimbledon er.

Vi som liker en god servekonkurranse får turneringens godbit i neste runde: Milos Raonic mot Nick Kyrgios. Alle som lengter tilbake til Ivanisevic-Sampras-finalene på 90-tallet vil sitte med tårer i øynene.

Trekningen for herrene ser slik ut fra kvartfinalene og inn:

Vi mangler Nadal, men kunne trekningen ellers vært mer spennende? Vi har de vante fjesene (Djokovic, Murray, Federer, Wawrinka), han som aldri fikk det helt til (Cilic) og de nye fjesene (Dimitrov, Kyrgios, Raonic). Det er mye god psykologi i luften. Hvordan kommer Federer til å takle det at Nadal er borte fra Federers side av trekningen? Hvor god er egentlig Grigor Dimitrov på britisk gress mot Murray i storform?

Det er nye unger på blokka i dameklassen også. Hvor mange tidlige tap kan Serena Williams ta før vi må begynne å snakke om henne som bare en av mange tittelkandidater i turneringene hun spiller? Mer om dameklassen en annen dag.

Jo, jeg følger med på Wimbledon

Men det er sommer. Det er fotball-VM. Jeg er litt på ferie. Jeg klipper hekken og jogger. Døgnet har fortsatt bare 24 timer. Det kommer mer Wimbledon fra meg i løpet av dagen eller morgendagen.

Her er noen ord fra meg om tennis, skrevet i mitt sivile liv.

Slå Nadal tidlig i Wimbledon eller neppe

Neste uke begynner Wimbledon. Rafael Nadal er verdensener og seedet nummer…2 (!) i turneringen. Tullball med denne egne seedingen som Wimbledon holder seg med, med en egen formel som skal vektlegge spillernes gresstalenter i tillegg til ATP-rankingen. Våkn opp, det er ikke 80-tallet lenger! Thomas Muster har lagt opp for lengst!

Rafael Nadal tapte sin eneste gresskamp etter French Open 2014, mot Dustin Brown i Halle. Jeg legger lite i det. Men tapet mot Brown viser faren ved å spille på gress: Underlaget er så raskt at en ukjent spiller med karrierens beste dag kan slå ut en langt bedre motstander. Gress gir færre sjanser til å klore seg fast i kampen hvis den først har begynt å forsvinne mellom hendene. Dette med å klore seg fast i kamper er noe Rafael Nadal kan bedre enn alle andre.

Peter Bodo kaller Nadal for prinsen av gresset (han er kongen av grusen). Et blikk på Nadals resultater i Wimbledon gir Bodo rett:

År	Nadals Wimbledon-prestasjon	Tapte mot (ranking)
2003	3. runde	Paradorn Srichaphan (11)
2004	Spilte ikke
2005	2. runde	Gilles Muller (69)
2006	Finale	Roger Federer (1)
2007	Finale	Roger Federer (1)
2008	Vant turneringen
2009	Spilte ikke
2010	Vant turneringen
2011	Finale	Novak Djokovic (2)
2012	2. runde	Lukas Rosol (100)
2013	1. runde	Steve Darcis (135)

Jeg visste ikke at Nadal debuterte i Wimbledon så tidlig som 2003, da han var bare 17 år gammel. I 2005, hans andre opptreden, var han etablert stjerne. Nadal kom rett fra seieren i French Open, og ble slått av 69-rankede Gilles Muller. Muller har en enorm serve og Nadal var ikke blitt allrounder helt ennå, så tapet var ikke sjokkerende.

Men så: Nadal spilte jevne finaler mot Federer i to år, før han vant i 2008. (Han kunne vunnet året før også.) Nadal var ubeseiret fra 2008 til 2011, da han tapte mot Djokovic i serberens beste sesong.

I 2012 trodde jeg tapet mot Lukas Rosol var en enkeltstående episode, men det ble overgått av tapet mot Steve Darcis i fjor. Før årets turnering klager Nadal på litt vondt i ryggen. Trekningen kommer fredag. Hvis statistikken betyr noe, skal Nadal passe seg i de par første rundene. Kommer han seg gjennom dem, begynner banene å bli tregere (noe som passer Nadal godt), samtidig som Nadal finner gress-grooven. Da er det de 127 andre spillerne som bør skjelve i tennisbuksene.

Her er noen bilder fra Nadals tredjerundekamp i 2003. Nettspillet hans er ikke helt patent, og backhanden hans er blitt mye bedre siden den gang.

Tennis is coming home

Tennis på tv:
Andy Murray – Novak Djokovic 6-4, 7-5, 6-4
Finale, Wimbledon 2013

Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray? Djokovic har én svakhet, og det er volleyspillet. Likevel var han stadig der framme, med blandet hell. Det kunne bare bety én ting, at han ikke trodde han kunne slå Murray fra grunnlinjen. Djokovic var ved nettet 52 ganger, bare 4 mindre enn i femsettskampen mot Del Potro i semifinalen.

Denne kampen minnet meg om OL-finalen mellom Murray og Federer i fjor. Da returnerte Murray som en gud, og resten av Federers spill forvitret som følge av det. I årets Wimbledon-finale gjorde han det samme med Djokovic sine server. Murray var dessuten bånnsolid fra grunnlinjen, og Djokovic måtte satse helt på kanten av det forsvarlige for å vinne poeng. I lengden blir det umulig.

Djokovic var vekselvis kranglete og ufokusert på banen. Selv om han hadde ledelsen i andre og tredje sett, klarte han ikke å holde på noen av dem. De færreste trodde noen ville vinne denne finalen i tre sett, men det skjedde altså.

Det siste året har Andy Murray vunnet OL, spilt to Wimbledon-finaler (en seier), vunnet US Open og spilt finale i Australian Open. Hvis han kan bli bedre på grus (hvor han aldri har vunnet en tittel av noe slag!), kan Djokovic få en rival til førsteplassen. Hittil i år har Djokovic, Nadal og Murray vunnet hver sin Grand Slam-tittel. Det er lenge til september, men akkurat nå er Murray mannen å slå der.

Seieren betyr også at tennisjournalistikkens mest forslitte setning kan legges seks fot under: Ingen trenger lenger minne oss på hvor mange år det er siden forrige brite vant Wimbledon. Det skjedde i 2013, mannen var Andy Murray og seieren var fullt fortjent. Dette var hans andre Grand Slam-tittel, og det er ingen grunn til at det stopper her.

Bartolis Wimbledon-seier bør inspirere mange

Tennis på tv:
Marion Bartoli – Sabine Lisicki 6-1, 6-4
Finale Wimbledon 2013

Jeg tror ikke det finnes den amatørspiller i verden som går på banen og drømmer om å være Marion Bartoli. Hun slår med to hender på begge flanker, og har en omfattende servebevegelse, returnerer serve langt inne i banen og slår mye i luften mellom poengene.

For vårt indre ser vi heller for oss Federers eleganse og forehand, Nadals fightervilje og passeringsslag, Djokovics vinnerhode, Serena Williams´ serve eller Victoria Azarenkas forsvarsevner når vi drømmer om hvem vi vil etterligne. Innerst inne vil vi alle være artister, for sannsynligvis var det en av profftennisens artister som fikk deg hekta på sporten i utgangspunktet.

Egentlig burde vi alle sett mer på folk som David Ferrer. Et brukbart tennistalent som har presset maksimalt ut av karrieren, gjennom målbevisst trening og en vilje ut av denne verden.

Eller Marion Bartoli, som vant Wimbledon i dag. Bartolis seier fungerer både som inspirasjon og et lite stikk i samvittigheten til alle tennisspillere med WTA- eller ATP-ranking. Inspirasjon fordi Bartolis seier viser at det finnes mange veier til toppen. Hun er litt chubby, tønneformet, temmelig endimensjonal spiller som stoler på sine styrker. Nettopp dette gjør at atskillig større balltalenter enn Bartoli gir seg selv noen harde blikk i speilet på en dag som denne: Hvis Bartoli kan vinne Wimbledon, hvorfor kan ikke jeg? Hvor mye handler om viljestyrke, og hvor mye handler om det som er medfødt?

I alle idretter snakkes det mye om talent, og mye om det vakre. Men de færreste idretter er estetiske øvelser. Poenget med en tenniskarriere er ikke å få flest lagd flest mulig YouTube-videoer til din pris, men å vinne kampene. Talent er så mangt. Talent er også evnen til å tåle mye trening, og evnen til å dra seg opp igjen etter motgang. Begge deler har Marion Bartoli i bøttevis.

Det ble en rar finale. Sabine Lisicki var favoritt, og brøt Bartoli i første game. Det burde roet henne ned, men hun ble selv brutt til 1-1. Bartoli stormet gjennom resten av settet. Bartolis hode var definitivt på rett sted, hun pumpet seg opp mellom hvert poeng og skiftet knapt ansiktsuttrykk gjennom kampen. Lisicki var storøyd fra første sekund på banen, men smilet ble stivere utover kampen. I begynnelsen av andre sett kom tårene.

Hun måtte ha brutt Bartoli på 1-0 i andre sett, da hun hadde mange sjanser. Bartoli reddet alle disse breakballene, og fikk en 5-1-ledelse i andre sett også. Med ryggen mot veggen vant Lisicki noen game på slutten, men det var for seint. Bartoli tok seieren med et ess ut av banen, og falt til bakken.

Lisickis serve hjalp henne ikke ut av problemene, selv om hun satte 65 prosent førsteserver vant hun bare halvparten av disse poengene. Hun klarte aldri å styre med forehanden heller. Bartoli slo mye ned mot Lisickis backhand.

Kommer Marion Bartoli til å overta verdensherredømmet i tennis nå? Selvsagt ikke. Men seieren hennes var en nyttig påminnelse til alle oss andre om at det finnes mange veier til toppen. Selv om jeg følte med Lisicki, digga jeg at Bartoli vant. Jeg har jo alltid hatt sansen for dama.

Kamprapporter:

Livets store sjanse for Sabine Lisicki og Marion Bartoli

Storhaug, Stavanger, en sein kveld i forrige uke: Himmelen er lys, verandaen passe full av folk og praten går raskt og muntert, slik den gjerne gjør i slike settinger. En kamerat/kollega har fått med seg at jeg er over snittet interessert i tennis. Han har også merket seg de mange rare resultatene i årets Wimbledon.

– Så, hvordan er det i Wimbledon, er alle favorittene ute nå?

Nadal og Federer hadde tapt. Det samme hadde Azarenka og Sharapova på kvinnesiden. Jeg hentet likevel fram den faderlige tonen, som for å understreke at tennisverden ikke var gått helt av hengslene:

– Nja, Serena Williams er jo fortsatt med på damesiden.

Seier til Serena var like sikkert som regn i november. Et par dager senere forsvant hun også, og dameklassen var offisielt vidåpen. Finalen lørdag går mellom Sabine Lisicki og Marion Bartoli. Det blir karrierens første Grand Slam-tittel for den av dem som vinner. Ingen av dem er stabile toppspillere som kan regne med å få spille mange GS-finaler i karrieren. Den av dem som best klarer å stenge det ute når de entrer banen, kommer til å vinne.

Dette er lørdagens Wimbledon-finalister i tabellform:

	Sabine Lisicki	Marion Bartoli
Nasjonalitet	Tysk	Fransk
Født	22.9.1989	2.10.1984
WTA-ranking	24	15
Single-titler	3	7
Beste Wimbledon-resultat	Semifinale (2011)	Finale (2007)
Spillere slått før finalen	Schiavone, Vesnina, Stosur, Serena Williams, Kanepi, Radwanska	Svitoline, McHale, Giorgi, Knapp, Stephens, Flipkens

Selv om Sabine Lisicki og Marion Bartoli ikke er kjente navn utenfor tennissirkler, bør det være lett å skille dem fra hverandre selv for tilfeldige seere. Tysk mot fransk (jeg regner meg at de britiske tabloidene har kokt i hop noen tøffe titler i den forbindelse). Blond mot mørk. Serve og kraft mot manisk tohånndsspill fra begge flanker. Både Tyskland og Frankrike er store tennisnasjoner som trenger en oppmuntring. Det begynner å bli noen år siden Steffi Graf og Amelie Mauresmo vant sine Grand Slam-titler.

Bartoli og Lisicki har spilt mot hverandre fire ganger før, to av dem faktisk i Wimbledon. Lisicki leder innbyrdes 3-1. Finalen blir helt opp til Lisicki. Klarer hun å begrense feilene, skal kraften hennes være for mye for Bartoli. Dessuten var det nettopp Lisicki som slo ut Serena Williams fra årets turnering. Det betyr mye for selvtilliten i finalekampen. Men husk at det var Lisicki som hadde den tøffeste semifinalen av de to, i tre tette sett mot Radwanska. Hvor skjerpet klarer Lisicki å være til den aller viktigste kampen?

Min spådom: Sabine Lisiki vinner finalen i tre sett.

Feriemodus

Jeg er på farten, og ikke i stand til å leve og puste Wimbledon 24 timer i døgnet, slik en tennisblogger burde. Men det kommer ting etter hvert!!

Overraskende onsdag

This is easily the craziest day of tennis I have ever seen. And i have been doing this for 60 years

– Nick Bollettieri, trenerlegende

Federer tapte. Sharapova tapte. En haug med spillere trakk seg med skade. Onsdag 26. juni 2013 er en av de mest overraskende Grand Slam-spilledager på årevis.

Den største overraskelsen er selvsagt Federers tap i fire sett mot Sergiy Stakhovsky (ranket 116 i verden). Jeg har ikke Wimbledon på tv-en, og må støtte meg til statistikker og det andre skriver. Statistikken viser at Federer servet 72 prosent førsteserver. På gras skal det normalt være nok til å vinne enkelt, så god som Federer er. Sveitseren hadde 57 vinnerslag og bare 13 upressede feil, også det en helt fabelaktig statistikk. Stakhovksy vant faktisk bare ett poeng mer enn Federer kampen sett under ett, men det betyr som kjent fint lite i tennis.

Alle kommer til å skrive lange artikler om Federers nedtur og karriereutsikter etter dette. Jeg tror ikke det er grunn til å bli så dramatisk. Ett tap trenger ikke bety slutten på Federer, selv om dette svir. Forskjellen på nummer 1 og nummer 100 er ikke større enn at verdenseneren må spille ekstremt godt for å vinne hvis nummer 100 har sitt livs dag på banen.

På tampen må Tommy Robredo nevnes. Spanjolen, desidert best på grus, slo grasspesialist Nicolas Mahut i strake sett i dag. Tøft!

Den som stikker haka fram, får seg noen på trynet

Nadal vinner Wimbledon, slo jeg fast for noen dager siden. (De ivrigste leserne har allerede påpekt at jeg tok feil. Takk!) Han tapte i første runde mot Steve Darcis fra Belgia, et resultat som fyker rett inn på listen over tennishistoriens fem største bomber. Darcis vant 7-6, 7-6, 6-4.

Jeg hørte slutten av kampen på Wimbledon-appen. Av kommentatorene å dømme var Nadal knapt i stand til å røre seg. Bildene vil vise om de overdreiv. Gitt at de er britiske, er nok sjansen større for at de underdreiv. Dette er første gang Nadal taper i en førsterundekamp i Grand Slam-sammenheng. Steve Darcis er ranket 135 i verden, Nadal er nummer fem og har vunnet en bøtte turneringer bare i år.

Nadal var i den nederste delen av trekningen, sammen med Murray og Federer. Begge disse vant sine kamper enkelt i dag. Tenk hva dette tapet gjør med Federers psyke. Nadal er den eneste som gjør Federer skikkelig ukomfortabel. Federer tror (vet?) at hans beste spill på gras fortsatt kan vinne Wimbledon, selv mot Murray og Djokovic.

Her er det på sin plass med litt selvskryt. På en dag som denne spør en hel tennisverden: «Hvem er Steve Darcis?». Tennisbloggen.net skrev om «Mysteriet Steve Darcis» allerede for seks år siden, da han vant en ATP-turnering.

Darcis møter Lukasz Kubot i neste runde.

Her er dagens mest omtalte poeng, Federer mot Hanescu. Herlig arroganse fra Federer avslutter ballvekslingen:

Tennisbloggen spår Wimbledon 2013

Wimbledon, venner – Wimbledon! Tennisens største turnering, idrettsarrangementet som får alt annet enn OL til å se ut som døgnfluer, you name it – mandag begynner kampene. Her er min kjappe gjennomgang av klassene.

Alle seiersrekker tar slutt, noen ganger helt uventet. Spørsmålet er om det skjer her, nå, for Serena Williams og Rafael Nadal. Tennisens utvilsomt beste spillere i første halvår kommer rett fra seier i French Open. Begge har vunnet Wimbledon før, Serena med serven, Nadal med grunnslagene og fighterviljen.

Vinner de i år? Serena gjør det. Jeg ser ingen logisk grunn til at hun skal tape i denne turneringen, så sant hun holder seg skadefri. Overtaket hennes er så massivt, og graset gir henne enda bedre kort på hånd enn i Paris.

Nadal? Han er i den verste halvdelen av trekningen, og må gjennom både Federer og Murray før han får sjansen mot en sannsynligvis uthvilt Djokovic i finalen. Det høres ille ut, men jeg tror Nadal tar seg greit av både Federer og Murray. Husk at Nadal til tider herjet med Federer allerede i 2006-finalen, var helt på høyde i 2007-finalen før han vant mot Federer i 2008. Federer får lite gratis mot Nadal selv på et så raskt dekke som graset. Murray? Hjemme, med litt ekstra forventninger på seg, mot en Nadal som har slått ham på Wimbledon temmelig enkelt før? Jeg holder Nadal som favoritt i en sånn kamp. Husk at Nadal er vant til å spille med temmelig lite støtte fra tribunen, jamfør French Open. Franskmennene har aldri elsket Nadal, selv om han ikke har gjort noe verre enn å vinne turneringen deres åtte ganger.

Djokovic mangler serven som kjennetegner de store Wimbledon-legendene. Fordelen er at Nadal neppe får tilbake så mange baller som i French Open. Jeg stikker hodet fram og spår at Nadal vinner herreklassen.

Damene? Serena kommer til å vinne. Sharapova og Azarenka bør klare å nå semifinale mot hverandre, men jeg blir overrasket om noen av dem klarer å stresse Serena i finalen. Hadde forresten vært gøy om noen av litt glemte spillerne viste seg fram i denne turneringen. Sabine Lisicki, Petra Kvitova eller Caroline Wozniacki, for eksempel.

Her er lenker til herretrekningen (Gentlemen´s, som Wimbledon tradisjonsrikt kaller det) og dameklassen (Ladies). Tennis.com og Sports Illustrated har som vanlig sett på trekningen, de også. Det finner du fram til selv.

NRK viser finalene i år også, ser det ut som. De spilles 6. og 7. juli. Akkurat i det jeg kommer tilbake fra fjelltur. Perfekt.