Stikkordarkiv: Wimbledon

Hva skal vi nå drømme om?

Sankthansaften 1998 hadde jeg vakt på Stavanger Aftenblads nettdesk. Jeg kan med den sikkerhet som er mulig å etablere på 19 års avstand slå fast at det ikke kom noen telefoner den kvelden. Det var da Norge spilte mot Brasil i fotball-VM.

Da Norge hadde vunnet 2-1, skrev Aftenbladet på lederplass neste dag: «Hva skal vi nå drømme om?». For øvrig et nydelig, euforisk lesestykke også i dag. (Kjøp abonnement på Aftenbladet, så finner du hele teksten i arkivet.)

Norge - Brasil 1998 Stavanger Aftenblad

Jeg kom til å tenke på lederartikkelen da Roger Federer vant Wimbledon 2017. For hva skal vi nå drømme om, alle vi som har fulgt, heiet på og ukritisk dyrket den store sveitseren? Vi som hadde godtatt at sporten hadde gått videre uten ham, godtatt at andrefiolinistene Djokovic og Murray skulle grunnlinjeduellere om de store titlene herfra til evigheten? Les videre

Federer tapte finalen, og tennisbloggeren er derfor litt sur og skuffet i sin oppsummering av Wimbledon 2015

Novak Djokovic i Wimbledon 2011. (Wikimedia)

Tid. Alltid for lite av den. Når ulike interesser kjemper om min, vinner ofte aktiviteten som gir penger i kassen. I år betød det at Wimbledon-turneringen i sin helhet ble spilt uten at det kom så mye som et komma på denne bloggen.

Når jeg tenker tilbake på det, har jeg sett få av Roger Federers triumfer på tv.  Jeg husker nederlagene bedre. Australian Open 2009. Wimbledon 2008. US Open 2011 og så videre. Sist gang han vant Wimbledon, i 2012, så jeg første sett (som Federer tapte), gikk syk til sengs og så etterpå at han vant kampen i mitt fravær.

I år har Wimbledon gått på C More, og finalen var den eneste kampen jeg så, sendt på NRK (hurra!). Det vil si; jeg så de to siste settene av tapet mot Djokovic. Det var en nedtur. Federer virket hemmet, stiv, passiv og slått lenge før Djokovic hadde vunnet.

Federer kom fra en semifinale mot Andy Murray som fikk det sosiale nettet til å gå bananas over Federers magi. Likevel hadde jeg Djokovic som klar favoritt i finalen. Djokovic, som Nadal, spiller alltid gode finaler. Det måtte en utenomjordisk Stan Wawrinka til for å slå ham i French Open i forrige måned.

Mot Federer holdt Djokovic presset oppe gjennom hele kampen. Det bidro utvilsomt til at Federer ikke klarte å få noen ro over spillet sitt. Skulle han vunnet denne kampen, måtte han servet som mot Murray og håpet på et heldig break her og der (Pete Sampras-metoden). Fra grunnlinjen vil han ikke kunne slå Djokovic over fem sett i 2015. Og Djokovic ble ikke offer for Federers serving slik Murray ble det i semifinalen.

Flere kommentatorer har nevnt det samme om Novak Djokovic: Han er en spiller uten svakheter, mer enn en spiller med styrker som skiller seg ut. Alt er solid ved Djokovic i 2015, han er en fabelaktig slagmaskin som klarer å komme raskt tilbake fra mentale nedturer. Det stresser motstanderne, selv Roger Federer.

Et irritasjonsmoment med begge Wimbledon-finalene var kommentatorenes sterke trang til å kaste ut spådommer om hva de trodde kom til å skje. Det kan alle gjøre som ser på tv, og eksperter blir sjelden konfrontert med sine spådommer når de slår feil. (Dagens Næringsliv er herlig onde når de tar seg bryet med å se hvor presist ekspertene spår.)

Rett etter kampslutt i herrefinalen spådde Jan Frode Andersen at Djokovic kom til å vinne mange flere Grand Slam-turneringer, og at han kom til å vinne US Open også (jeg klarer ikke å finne klippet, og siterer fra hukommelsen).Alle verdensenere ser uslåelige ut mens de er på topp, også Djokovic. Det betyr selvsagt ikke at de kommer til å dominere i all framtid, og det er lett å glemme når vi ser dem på høyden av makten.

Begge Djokovic-spådommene kan utmerket godt slå til, men det er selvfølgelige utsagn som de fleste kan stille seg bak. Ingen ser for seg det motsatte, at dette er begynnelsen på slutten for Djokovic – heller ikke jeg. Men hvem trodde at Boris Beckers tredje Wimbledon-triumf i 1989 – han var 21 år gammel – skulle bli hans siste der? Eller at John McEnroes seier i US Open 1984, hans utrolige sesong, ble hans siste av noen Grand Slam-sort? Eller at Mats Wilander, som vant US Open og to andre Grand Slam-turneringer i 1988, aldri ville komme i nærheten igjen?

I en forutsigbar verden kommer Djokovic til å dominere i lang tid framover. Det fine og frustrerende med sport er at virkeligheten ofte avviker fra manus. Det mest interessant med de beste idrettsfolkene er å se hvordan de takler siste halvdel av karrieren. Noen blir utbrent (Sampras, Borg, Graf), noen faller raskt og brutalt (Wilander), noen finner ny inspirasjon (Agassi) og andre nekter å bli gamle (Serena Williams). Hvor kommer Novak Djokovic til å være når han er 31?

Dette ble litt i sureste laget. Jeg hadde sikkert også spådd det ene og det andre hvis jeg hadde kommentert en Wimbledon-finale på NRK. Likevel; hvorfor har kommentatorer sterkt behov for å si at «denne kampen er ferdig» og «dette kan gå fort» så snart en spiller får en stor ledelse? Det skjedde da Serena Williams kjørte over Muguruza i begynnelsen av andre sett av damefinalen. Kampen var ikke ferdig, Muguruza hevet seg og Serena fikk nerver. Muguruza servet på 4-5 i andre sett, og kunne presset kampen til et tie-break. Etter det første settet regnet jeg med at Serena kom til å vinne, men selv en finale med henne på ene siden av nettet skal spilles til siste poeng. Den er ikke ferdig før den er ferdig. Kjedelig, men sånn er det.

Serena WilliamsSerena Williams vant sin Grand Slam-tittel nummer 21 i Wimbledon, Novak Djokovic vant sin niende. Kommer Serena til å vinne US Open også, og dermed alle fire i år? Kommer Djokovic til å vinne i New York?

Det kjedelige svaret er at det er umulig å spå om ting så langt fram i tid. Langsiktige spådommer med mange usikre faktorer har liten verdi.

Hvis historien er en pekepinn, vil jeg tippe at en av dem kan vinne, neppe begge. Til det har sporten for mange tilfeldigheter og gode spillere. En av dem kan bli skadet, syk eller møte en motstander som ikke klapper sammen i tredje sett (slik alle gjør mot Serena). Djokovic har, alle sine hardcourtmeritter til tross, bare vunnet US Open én gang, i 2011. Da klarte han seg i semifinalen mot Federer med et nødskrik. Statistisk sett skal både Djokovic og Serena vinne i New York. At begge gjør det? Jeg vil heller sette en hundrings på at det IKKE kommer til å skje.

Kortsiktige spådommer liker jeg bedre. Denne uka spilles kvartfinalene i Davis Cup, og alle er i mitt hode relativt åpne. Serbia stiller uten Djokovic mot Argentina, men har et brukbart lag likevel. Jeg håper å komme tilbake til Davis Cup når jeg har unnagjort enda litt mer jobbing.

Hvor er det lettest å vinne sin første Grand Slam-tittel?

Høsten er over oss, og herre- og dametourene har spredt seg over hele kloden. Jeg kommer tilbake til høstens turneringer i senere bloggposter, ikke minst Davis Cup-finalen mellom Frankrike og Sveits. ATP- og WTA-sluttspillene er også på radaren min.

Stanislas Wawrinka (Wikimedia).

Først skal det handle litt mer om Grand Slam-turneringene. Noen vil kanskje beskylde denne bloggen for å være i overkant opp­tatt av de fire største turner­ingene. Det er nok riktig, akkurat som fotballskribenter bryr seg mer om Champions League og VM enn resten.

I år fikk vi to nye Grand Slam-vinnere på herresiden; Stanislas Wawrinka i Australian Open og Marin Cilic i US Open. Dette fikk meg til å tenke. I hvilken Grand Slam-turnering er det lettest å slå gjennom?

Noen mener Australia på grunn av varmen og årstiden, andre French Open på grunn av grusen og franskmennene, andre Wim­bledon på grunn av prestisjen og det uberegnelige graset. Noen mener det er US Open, fordi den kommer til slutt og spilles på et underlag som alle kan mestre.

For å finne ut av saken, har jeg sett på statistikken over spillere som har vunnet en eller flere Grand Slam-turneringer. Hvilken var den første de vant? Finnes det en tydelig tendens som tilsier at det er lettere å slå gjennom i en eller flere av dem?

Her er oversikten (alle spillerne vant GS-turneringer etter 1968, da delingen mellom proffer og amatører ble opphevet. Noen av dem vant sin første tittel før 1968, da er det årstallet oppgitt):

Australian Open French Open Wimbledon US Open
K. Rosewall (1953)
R. Laver (1960)
A. Ashe (1970)
J. Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
V. Gerulaitis (1977)
R. Tanner (1977)
B. Teacher (1978)
J. Kriek (1981)
S. Edberg (1985)
P. Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
B. Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
M. Wilander (1982)
Y. Noah (1983)
I. Lendl (1984)
M. Chang (1989)
A. Gomez (1990)
J. Courier (1991)
S. Bruguera (1993)
T. Muster (1995)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
C. Moya (1998)
A. Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
R. Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Pete Sampras (1990)
Patrick Rafter (1997)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Svart på hvitt: Det er vanskeligst å vinne sin første Grand Slam-tittel i Wimbledon. At Australian Open og French Open skiller seg ut, er ikke så overraskende. Jeg hadde likevel trodd at flere ville slått gjennom i Australia, særlig i årene hvor turneringen ikke hadde så høy status.

Hvordan klarer spillerne å følge opp sine første GS-triumfer? Hvilken turnering har flest engangsvinnere i sin oversikt? Her er den samme tabellen som over, med en liten forskjell: Spillere som bare vant én Grand Slam-turnering er markert i rødt.

Australian Open French Open Wimbledon US Open
Ken Rosewall (1953)
Rod Laver (1960)
Arthur Ashe (1970)
Jimmy Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
Vitas Gerulaitis (1977)
Roscoe Tanner (1977)
Brian Teacher (1978)
Johan Kriek (1981)
Stefan Edberg (1985)
Petr Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
Björn Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
Mats Wilander (1982)
Yannick Noah (1983)
Ivan Lendl (1984)
Michael Chang (1989)
Andres Gomez (1990)
Jim Courier (1991)
Sergi Bruguera (1993)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
Carlos Moya (1998)
T. Muster (1995)
Albert Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
Rafael Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Patrick Rafter (1997)
Pete Sampras (2000)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Strømmen av engangsvinnere i French Open var enorm helt til Rafael Nadal dukket opp. US Open har også en sterk rekke vinnere. Andy Roddick var en topp 10-spiller i årevis, i motsetning til Albert Costa og Gaston Gaudio, som også vant GS-turneringer for drøyt ti år siden.

Hvis statistikk betyr noe, kommer Marin Cilic og Juan Martin Del Potro til å vinne flere Grand Slam-turneringer. Selv om jeg tviler på det  – Del Potro har for manger skader og Cilic spilte langt over sitt vanlige nivå i årets US Open.

Rettelse 12/10-2014: Årstallet for Pete Sampras´ seier i US Open ble rettet til 1990, ikke 2000 som det opprinnelig sto.

Sporveksleren Bouchard kunne ikke stanse løpsk Kvitova

Tennis på tv:
Petra Kvitova – Eugenie Bouchard 6-3, 6-0
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonTenk fort: Hvor mange av dagens kvinnespillere har vunnet Wimbledon mer enn én gang? Det er tre av dem; Serena og Venus Williams. Og Petra Kvitova.

Damefinalen i årets Wimbledon ble et antiklimaks, hvis man mener at en kamp skal ha to rivaler som spiller opp mot sitt beste for at en kamp skal være severdig. Hvis man er fornøyd med å se én spiller pulverisere den andre med sin aller ypperste tennis, var damefinalen en strålende kamp.

Petra Kvitova har hatt oppturer og mange flere nedturer etter at hun vant Wimbledon i 2011. I Wimbledon-finalen møtte hun Eugenie Bouchard, som nådde finalen uten å tape noen sett. Bouchard er WTA-tourens flavour of the year, og det er fullt forståelig. I finalen mot Kvitova hadde hun ingen sjanse. Det var tennisens enkel logikk som slo inn: Bouchard er en jevnt bedre spiller, men Kvitovas toppnivå er mye høyere. Kvitovas spill var i Himalaya-høyde i hele finalen.

Petra Kvitova i Wimbledon 2011 (Wikimedia).

Petra Kvitova minner meg om Goran Ivanisevic, for dere som husker ham – minus temperamentet. Ivanisevic på sitt beste kunne få matche, men han klarte sjelden å holde det nivået i hele kamper, for ikke å snakke om turneringer. Unntaket var Wimbledon, hvor Ivanisevics serve kom til sin fulle rett. Han vant turneringen i 2001, ranket som nummer 125 i verden.

Bouchard bygger sitt spill på å ta ballen tidlig (gjerne med sin irriterende knebøy-forehand), men fikk aldri sjansen mot Kvitova, som traff med alt. Bouchard fikk bare én sjanse til å bryte (som hun tok), Kvitova hadde 13. Jeg ble overrasket over at Kvitova bare slo 4 serveess, men til gjengjeld vant hun 82 prosent av poengene etter førsteserven sin.

Eugenie Bouchard (CAN) Petra Kvitova (CZE)
1   Aces 4
2   Double faults 3
35 of 57 = 61 %   1st serves in 28 of 41 = 68 %
16 of 35 = 46 %   1st serve points won 23 of 28 = 82 %
8 of 22 = 36 %   2nd serve points won 5 of 13 = 38 %
107 MPH   Fastest serve 113 MPH
99 MPH   Average 1st serve speed 106 MPH
85 MPH   Average 2nd serve speed 92 MPH
2 of 4 = 50 %   Net points won 11 of 14 = 79 %
1 of 1 = 100 %   Break points won 6 of 13 = 46 %
13 of 41 = 32 %   Receiving points won 33 of 57 = 58 %
8   Winners 28
4   Unforced errors 12
37   Total points won 61

Det er vanskelig å si hvor Kvitova går etter dette. I 2011 klarte hun ikke å leve opp til forventningene. Hun er tre år eldre nå, uten at jeg tror hun kommer til å bli en konstant trussel året rundt. Til det sitter den risikable spillestilen hennes for dypt i henne til at hun kommer til å forandre seg. Til gjengjeld får vi (og hun) kamper som Wimbledon-finalen, hvor alt sitter.

Wimbledon 2014: Var dette Roger Federers siste sjanse?

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Roger Federer 6-7, 6-4, 7-6, 5-7, 6-4
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonUngene mine elsker å høre historien om min traumatiske kortspill-opplevelse fra barndommen. Som 11-åring (eller deromkring) var jeg på hyttetur, og som eldste barn fikk jeg være oppe med de voksne et stykke etter leggetid. Jeg hadde lært å spille Spar dame, og kortene ble delt ut. Ved spillets slutt satt jeg gråtende i sofaen, nedbrutt av å komme på soleklar sisteplass.

En helt hverdagslig historie, med et ordinært tap i kortspill som kjerne. Hvorfor liker de å høre denne anekdoten gjenfortalt? Det å bli voksen handler mye om å holde ens egne følelsesutbrudd i sjakk, og det er en naturlig prosess: Vi lever i mindre grad i øyeblikket enn barn gjør. Taper jeg i kortspill i 2014, stikker det ikke så dypt. Og motsatt: Jeg blir ikke overlykkelig om jeg vinnet i kortspill (eller tennis). For barn er det eksotisk at ens foreldre en gang i tiden satt som en oppvridd vaskeklut bare på grunn av et kortspill.

Voksenlivet tar vekk toppene og bunnene i følelsesregisteret, fordi vi ser ting mer i sammenheng. Da jeg så Wimbledon-finalen mellom Federer og Djokovic forrige helg, satt jeg hele tiden med en følelse av at Djokovic skulle vinne.

Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det. Spillerne fulgte hverandre på serve gjennom det femte settet, før Djokovic brøt Federer i det siste gamet. Det var ukarakteristisk spilt av Federer, han rushet gjennom gamet og tapte enkelt. Federer var den piggeste av de to, og servet stødig helt fram til dette siste gamet. Jo lenger kampen hadde vart, desto større sjanser for Federer. Dette visste han selvsagt, og kanskje tenkte han allerede i de baner?

Selv for så rutinerte spillere som Federer og Djokovic tror jeg det mentale spilte inn. Før finalen snakket mange om Federers overbevisende spill mot Raonic og Wawrinka, men disse er helt andre typer enn Djokovic. Ingen av dem gir Federer en så konstant strøm av harde, godt plasserte grunnslag, ei heller beveger de seg så godt som Djokovic gjør.

Djokovic på sin side hadde ikke spilt opp mot sitt beste før finalen. Han kom dit med et visst press (lenge siden han vant en Grand Slam utenfor Australia), men i motsetning til Federer har han framtiden foran seg. Djokovic sitt spill i finalen var på høyde med det han presterte i 2011, og jeg ser ikke hvem som skulle slått ham. Djokovic hadde stort sett overtaket i ballvekslingene, og Federers grunnslaga klarte ikke å gjør livet vanskelig for serberen. Det hjalp ikke at han fortsatte å serve fantastisk, som han gjorde i hele turneringen.

Under kampen og rett etterpå satt skuffelsen over Federers tap hardt i. I stedet for å gråte, tok jeg den voksne varianten. Jeg måtte sjekke statistikken for å se hvordan dette kunne skje. Det ble Federers fall var andreserven, hvor han vant mindre enn halvparten av poengene. NRKs kommentatorer roste Federers backhand, og jeg har sett den dårligere. Men en virkelig trussel mot Djokovic var den ikke. Likevel, Federers tall skulle på papiret slått hvem som helst:

Novak Djokovic (SRB) Roger Federer (SUI)
13   Aces 29
3   Double faults 5
108 of 174 = 62 %   1st serves in 133 of 192 = 69 %
79 of 108 = 73 %   1st serve points won 102 of 133 = 77 %
43 of 66 = 65 %   2nd serve points won 26 of 59 = 44 %
124 MPH   Fastest serve 127 MPH
116 MPH   Average 1st serve speed 115 MPH
92 MPH   Average 2nd serve speed 100 MPH
26 of 35 = 74 %   Net points won 44 of 67 = 66 %
4 of 15 = 27 %   Break points won 3 of 7 = 43 %
64 of 192 = 33 %   Receiving points won 52 of 174 = 30 %
68   Winners 75
27   Unforced errors 29
186   Total points won 180

Så hvor går vi herfra? Det er fristende å kalle dette Federers siste (tapte) sjanse til å vinne en Grand Slam-tittel til. Fysisk sett virker Federer sprek fortsatt, selv om det var merkbart at han er tregere ut til sidene enn for sju-åtte år siden. Federer er i dag en spiller som lever mye på serven sin. Jeg kan vanskelig tro at han vil overleve en kanonade av harde grunnslag fra Murray/Djokovic/Nadal i US Open.

I motsetning til fotball-VM, kommer det nye sjanser hvert år. Neste år er Federer 33, en alder hvor John McEnroe nådde semifinalen i Wimbledon. Hvis McEnroe klarte det, hvorfor skal ikke Federer? Jeg sitter ikke tårevåt i sofaen av Federers tap i Wimbledon, men vet at det kommer nye sjanser. Og at Grigor Dimitrov fort kan slå seg inn i den absolutte verdenstoppen med en tennis som ligner mye på den Federer har gitt oss. All things must pass.

Ju-djeni-bo-shaar

Denne saken handler om WimbledonEller Eugenie Bouchard som hun heter, det er bare å lære seg navnet enten du skal si det eller skrive det. Hun spilte i dag sin tredje Grand Slam-semifinale av tre mulige i 2014, og det bare 20 år gammel. Hun ser bra ut (alltid en fordel), hun snakker engelsk (det betyr fortsatt mye i en så globalisert verden) og hun vinner kamper. What´s not to like? (Okei, jeg var ikke helt solgt da jeg så Bouchard i French Open, men man diskuterer ikke med suksess. Bouchard har mye av den nå.)

Eugeinie Bouchard (Wikimedia) i kjent posisjon: Nær grunnlinjen, i ferd med å kaste seg over en backhand.

Bouchard slo det andre 2014-fenomenet, Simona Halep, i strake sett i semifinalen. I finalen møter hun en av de halvnye, Petra Kvitova. Store ting ble spådd for Kvitova etter at hun vant Wimbledon i 2011. Det har blitt med glimtene. Kvitova slo landskvinne Lucie Safarova i sin semifinale.

Bouchard og Kvitova har bare møttes én gang før, i fjor. Da vant Kvitova. Spiller hun på sitt beste, er det godt nok til å slå Bouchard. Kvitova minner meg litt om Goran Ivanisevic; høye topper og dype daler, med serven som fremste våpen. Kvitova har flest serveess i turneringen (38), men er ikke blant de 20 beste når det gjelder poeng vunnet etter førsteserven. Hun har også slått en del dobbeltfeil (16).

[polldaddy poll=8164363]

Og har du sett: Canada har enda en spiller i turneringen i det den nærmer seg klimaks. Milos Raonic skal prøve å gjøre det få har gjort før, nemlig å slå Roger Federer i Wimbledon. Jeg leste et sted at Federer bare har tapt turneringen én gang etter å ha nådd semifinale. Det var i (den noe oppskrytte) finalen mot Rafael Nadal i 2008. Jeg kan ikke helt se for meg at Raonic skal blåse Federer av banen i selveste Wimbledons semifinale, men samtidig: Federer spiller sjelden 6-7 gode kamper på rad, og han kan bli sur hvis han blir herset med. Milos Raonics serve har potensiale til å gjøre det, og da kan det bli en kort kamp.

Den andre semifinalen er også åpen, Grigor Dimitrov mot Novak Djokovic. Dimitrov er god og skapt for gress, men kan han motstå Djokovics konstante press i fem sett? Det gjelder i denne kampen som den forrige: Historien tilsier Djokovic-Federer i finalen, men heller ikke de legendene kan vinne til evig tid. Spådom: En av de unge kommer til å vinne sin semifinale, men jeg vet ikke hvem av dem.

Nadal tapte mot Nick Kyrgios, og denne eksperten ser ekstra dum ut

Denne saken handler om WimbledonFor noen dager siden slo jeg fast med en vismanns klarsyn at Rafael Nadal må slås tidlig i Wimbledon. Hvis ikke, kommer han til finalen. Sånn er det med den saken, ferdig snakka.

Dette var bakgrunnen for min bastante spådom:

År Nadals Wimbledon-prestasjon Tapte mot (ranking)
2003 3. runde Paradorn Srichaphan (11)
2004 Spilte ikke
2005 2. runde Gilles Muller (69)
2006 Finale Roger Federer (1)
2007 Finale Roger Federer (1)
2008 Vant turneringen
2009 Spilte ikke
2010 Vant turneringen
 2011 Finale Novak Djokovic (2)
2012 2. runde Lukas Rosol (100)
2013 1. runde Steve Darcis (135)

Etter dagens kamp mot Nick Kyrgios tar jeg gjerne fram klovnenesen og den spisse hatten, hvis det gjør leserne glade. Nadal hadde startet Wimbledon slik han gjerne gjør; i seiersform, men ikke helt overbevisende. Da jeg vasket badet i ettermiddag og samtidig hørte på tennis-podkast, snakket kasterne seg varme om Nadals sjanser. Nadal blir farlig i uke to, var omkvedet. Uke to, det er nå, det.

Wimbledon går ikke på mine kanaler i år (bortsett fra finalene på NRK), så jeg har ikke sett noe av Nadals tap. Jeg ser i referatet på tennis.com at Kyrgios (ranket 144!!!) slo 37 ess mot Nadal. Det er mye på fire sett mot en så god returspiller. Noen rynker på nesa over servingens dominante plass i Wimbledon, men jeg er ikke blant dem. Det er bra at det fortsatt er mulig å serve folk av banen i Wimbledon, for det er praktisk talt umulig andre steder. Skal ikke tennisens viktigste slag – serven – få lov til å dominere én Grand Slam-turnering? Så kan vi ha de uendelige ballvekslingene resten av året? Jeg liker nervekampen som Wimbledon er.

Vi som liker en god servekonkurranse får turneringens godbit i neste runde: Milos Raonic mot Nick Kyrgios. Alle som lengter tilbake til Ivanisevic-Sampras-finalene på 90-tallet vil sitte med tårer i øynene.

Trekningen for herrene ser slik ut fra kvartfinalene og inn:

wimbledon

Vi mangler Nadal, men kunne trekningen ellers vært mer spennende? Vi har de vante fjesene (Djokovic, Murray, Federer, Wawrinka), han som aldri fikk det helt til (Cilic) og de nye fjesene (Dimitrov, Kyrgios, Raonic). Det er mye god psykologi i luften. Hvordan kommer Federer til å takle det at Nadal er borte fra Federers side av trekningen? Hvor god er egentlig Grigor Dimitrov på britisk gress mot Murray i storform?

Det er nye unger på blokka i dameklassen også. Hvor mange tidlige tap kan Serena Williams ta før vi må begynne å snakke om henne som bare en av mange tittelkandidater i turneringene hun spiller? Mer om dameklassen en annen dag.

Slå Nadal tidlig i Wimbledon eller neppe

Denne saken handler om WimbledonNeste uke begynner Wimbledon. Rafael Nadal er verdensener og seedet nummer…2 (!) i turneringen. Tullball med denne egne seedingen som Wimbledon holder seg med, med en egen formel som skal vektlegge spillernes gresstalenter i tillegg til ATP-rankingen. Våkn opp, det er ikke 80-tallet lenger! Thomas Muster har lagt opp for lengst!

Rafael Nadal tapte sin eneste gresskamp etter French Open 2014, mot Dustin Brown i Halle. Jeg legger lite i det. Men tapet mot Brown viser faren ved å spille på gress: Underlaget er så raskt at en ukjent spiller med karrierens beste dag kan slå ut en langt bedre motstander. Gress gir færre sjanser til å klore seg fast i kampen hvis den først har begynt å forsvinne mellom hendene. Dette med å klore seg fast i kamper er noe Rafael Nadal kan bedre enn alle andre.

Rafael Nadal (flickr.com)

Rafael Nadal (flickr.com)

Peter Bodo kaller Nadal for prinsen av gresset (han er kongen av grusen). Et blikk på Nadals resultater i Wimbledon gir Bodo rett:

År Nadals Wimbledon-prestasjon Tapte mot (ranking)
2003 3. runde Paradorn Srichaphan (11)
2004 Spilte ikke
2005 2. runde Gilles Muller (69)
2006 Finale Roger Federer (1)
2007 Finale Roger Federer (1)
2008 Vant turneringen
2009 Spilte ikke
2010 Vant turneringen
 2011 Finale Novak Djokovic (2)
2012 2. runde Lukas Rosol (100)
2013 1. runde Steve Darcis (135)

Jeg visste ikke at Nadal debuterte i Wimbledon så tidlig som 2003, da han var bare 17 år gammel. I 2005, hans andre opptreden, var han etablert stjerne. Nadal kom rett fra seieren i French Open, og ble slått av 69-rankede Gilles Muller. Muller har en enorm serve og Nadal var ikke blitt allrounder helt ennå, så tapet var ikke sjokkerende.

Men så: Nadal spilte jevne finaler mot Federer i to år, før han vant i 2008. (Han kunne vunnet året før også.) Nadal var ubeseiret fra 2008 til 2011, da han tapte mot Djokovic i serberens beste sesong.

I 2012 trodde jeg tapet mot Lukas Rosol var en enkeltstående episode, men det ble overgått av tapet mot Steve Darcis i fjor. Før årets turnering klager Nadal på litt vondt i ryggen. Trekningen kommer fredag. Hvis statistikken betyr noe, skal Nadal passe seg i de par første rundene. Kommer han seg gjennom dem, begynner banene å bli tregere (noe som passer Nadal godt), samtidig som Nadal finner gress-grooven. Da er det de 127 andre spillerne som bør skjelve i tennisbuksene.

Her er noen bilder fra Nadals tredjerundekamp i 2003. Nettspillet hans er ikke helt patent, og backhanden hans er blitt mye bedre siden den gang.

Tennis is coming home

Tennis på tv:
Andy Murray – Novak Djokovic 6-4, 7-5, 6-4
Finale, Wimbledon 2013

Denne saken handler om WimbledonDu vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray? Djokovic har én svakhet, og det er volleyspillet. Likevel var han stadig der framme, med blandet hell. Det kunne bare bety én ting, at han ikke trodde han kunne slå Murray fra grunnlinjen. Djokovic var ved nettet 52 ganger, bare 4 mindre enn i femsettskampen mot Del Potro i semifinalen.

Denne kampen minnet meg om OL-finalen mellom Murray og Federer i fjor. Da returnerte Murray som en gud, og resten av Federers spill forvitret som følge av det. I årets Wimbledon-finale gjorde han det samme med Djokovic sine server. Murray var dessuten bånnsolid fra grunnlinjen, og Djokovic måtte satse helt på kanten av det forsvarlige for å vinne poeng. I lengden blir det umulig.

Djokovic var vekselvis kranglete og ufokusert på banen. Selv om han hadde ledelsen i andre og tredje sett, klarte han ikke å holde på noen av dem. De færreste trodde noen ville vinne denne finalen i tre sett, men det skjedde altså.

Andy Murray, Wimbledo-vinner 2013. (Wikimedia)

Det siste året har Andy Murray vunnet OL, spilt to Wimbledon-finaler (en seier), vunnet US Open og spilt finale i Australian Open. Hvis han kan bli bedre på grus (hvor han aldri har vunnet en tittel av noe slag!), kan Djokovic få en rival til førsteplassen. Hittil i år har Djokovic, Nadal og Murray vunnet hver sin Grand Slam-tittel. Det er lenge til september, men akkurat nå er Murray mannen å slå der.

Seieren betyr også at tennisjournalistikkens mest forslitte setning kan legges seks fot under: Ingen trenger lenger minne oss på hvor mange år det er siden forrige brite vant Wimbledon. Det skjedde i 2013, mannen var Andy Murray og seieren var fullt fortjent. Dette var hans andre Grand Slam-tittel, og det er ingen grunn til at det stopper her.